Tror ingen vet hvordan jeg hadde det egentlig…

Verden idag. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Egentlig har jeg lyst til å bare spy litt eder og galle ut, men jeg vet bedre enn som så. Men følelsene er der. Mange følelser, som jeg har brukt lang tid i livet mitt på bearbeide. Unødvendig lang tid på noe unge aldri burde opplevd fra begynnelsen av.

Hva som fikk meg inn på disse tankene var det fantastiske innlegget skrevet av min bloggekollega CareByLinn, om hvordan skoleuniformen på vestkanten idag koster rundt 25 000 kr. Og jeg kjente meg igjen.

Jeg er nemlig en av de barna som har vokst opp på vestkanten, og som ikke taklet presset. Da jeg var 14 år tryglet jeg mamma om å få slippe å gå siste år på ungdomsskolen i Holmenkollen, og endte med å flytte til et annet land.

Jeg vokste egentlig opp på Smestad. Trivdes godt, og presset var langt fra det jeg var på vei til å oppleve. Da jeg var ferdig med 3. klasse på barneskolen skulle vi nemlig flytte helt opp til toppen av Holmenkollen. Mammas lidenskap er å restaurere, være kreativ, bygge, og pusse opp gamle hus, så da hun for haugevis av år siden fant drømmetomten i skogen i Holmenkollen, var det dit ferden bar. Vi alle gledet oss veldig.

Vi flyttet først til en leilighet til et sted som heter Grindbakken, ca 20 minutters gange fra der vi skulle bygge. Der skulle vi bo til huset vårt var ferdig. Leiligheten lå rett ved den nye barneskolen jeg skulle begynne på, og jeg fikk raskt mange gode venner. På Grindbakken var vi bare barn, så vidt jeg kan huske, og det var vel aldri noe press egentlig så tidlig. Mange brukte merkeklær, men det var aldri et tema, og det var ingen mobbing såvidt jeg kan huske. Jeg trivdes godt.

Etter et par år flyttet vi inn i huset, og de tre årene på Grindbakken gikk fort. Plutselig skulle vi bytte skole, og begynne på ungdomsskolen. Alle gledet seg. Det gjorde jeg også.

Midstuen het ungdomsskolen. Og på Midtstuen var det flere skoler som skulle begynne samtidig. Det var oss fra Grindbakken, så var det noen få fra andre steder, og så kom resten fra Slemdal. Jeg gledet meg til å bli kjent med mange flere, da vi alle hadde hørt at Slemdal gjengen var så “sykt kule”.

Da dagen kom, og vi skulle begynne på Midtstuen kom sjokket raskt. Det skulle dannes hierarki, og det kunne virkelig føles på at det var noe som pågikk, og det raskt. Og uten at man helt skjønte hvordan alt foregikk, så visste man etter bare noen dager hvilken gjeng som var hvilke, og hvilken man tilhørte. Det ble delt inn i tre gjenger. De “kule”, de “normale”, og “nerdene”. Jeg hadde havnet i den “normale” gjengen. Man skulle kanskje tro at det var en god gjeng å havne i, men det var faktisk ikke greit å være bare normal, når man alltid har ønsket å være “kul”. Jeg hadde mistet masse venner til den “kule” gjengen, og stemningen var alltid til å føle på i de andre gjengene, som plutselig følte at de hadde fått et stempel. Vi var som kyr egentlig, hvor alle plutselig hadde fått et stempel. Veldig mange i den “normale” gjengen ville inn i den “kule”, og dette var noe man både kunne se og føle på de neste årene.

Om ikke bare disse klikkene var nok, så kom festene! Og til festene var det som regel KUN de “kule” som var invitert. Den “kule” gjengen på Ris ungdomsskole, inviterte de “kule” fra Midtstuen. Sånn fungerte det! De sterke ble sterkere, og de “svake/mindreverdige” ble bare ignorert. De “normale” måtte lage seg sine egen fester, og det samme gjaldt “nerdene”. Nerdene visste også godt hvem de var. Tenk det! Men veldig mange i den “normale” gjengen følte veldig sympati for “nerdene”, da de selv hadde blitt satt i en bås, og kunne se og føle alt som faktisk foregikk, og derfor kunne de faktisk også omgås sosialt. Skulle man klare å komme med på en av de “kules” fester måtte det tas opp med flere, før man fikk et svar. Tror ikke man kunne følt seg noe dårligere enn på akkurat det tidspunktet. Uten at man har gjort noe som helst galt, så føler man seg skikkelig som en taper. Og jeg følte meg veldig ensom som hadde mistet noen av mine bedre venninner, og naboer.

Venninner jeg hadde som nærmest bestevenner på Grindbakken, snakket nå såvidt med meg på Midtstuen, da de plutselig hadde blitt en del av de “kule”. De “kule” var vel og merke også de som hadde mest penger. Eller så best ut da. De hadde merkeklær, og de hadde alltid de nyeste og dyreste klærne først, og alltid bare merkevarer.

Min mamma var veldig streng, og brydde seg sjelden opp kjøpepresset. Hun kjøpte klær hun mente var fine, og det var kvalitet som stod i fokus, ikke merker. Det beundrer jeg henne for idag, selvom jeg nok aldri kunne gjort det mot mitt barn idag, da presset på skolen idag er 10 000 ganger værre enn da jeg gikk på skolen!

Da jeg hadde gått to år på Midtstuen klarte jeg ikke mer. Jeg hadde blitt mobbet det siste året, og kallenavnet på meg var monkeygirl, og apacheneger. Så jeg lignet visst på en ape, og leppene mine var visst noe som også måtte bli mobbet, da de var større enn de fleste andres. Hadde de bare visst at det var nettopp det som skulle bli enormt populært i senere tid! #Botox

Nei, så jeg flyktet. Til Spania. Jeg nektet å gå på den skolen igjen, og ba mamma hjelpe meg til å komme meg vekk. Spania ble et naturlig valg, da mine besteforeldre bodde der, jeg hadde masse venner der, og det var en veldig god norsk skole der. Mamma gjorde alt hun kunne i sin makt for at jeg skulle få komme meg så raskt som mulig inn i 10. klasse på den norske skolen i Alfaz del Pi. Og det skjedde i løpet av kun et par mnd.

Det ble det beste året i mitt liv. Det var nemlig ikke bare jeg som hadde rømt landet, kanskje 60% av alle de andre barna som var der, hadde også kommet fra tøffe forhold på skoler i Norge. Mange var det man kaller “outcast”, og selv hadde blitt mobbet. Jeg møtte verdens beste venn, Martin, som også kom fra Oslo, men som hadde kommet dit fordi foreldrene hans ville bo i Spania. Han var en liten badboy fra Oslo østkant, men vi fant likevel fort tonen, og er fortsatt bestevenner den dag idag. Vi har riktignok vokst fra hverandre og sammen igjen et par ganger gjennom livet, men idag er vi voksne, og setter utrolig pris på det vennskapet vi har klart å bevare.

Dette er nå nesten 20 år siden. Og utviklingen har bare gått en vei. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke skal begynne på noen ungdomsskole på vestkanten idag. Ikke engang barneskolen tror jeg at jeg hadde orket den dag idag.

Opp igjennom årene er det flere av de som strebet veldig hardt for å komme inn i den “kule” gjengen som endelig klarte det. Og det er humoristisk å se på idag. Hard jobbing kan noen ganger lønne seg på det området også 😉 Men uten i fra så var det godt synlig, og følelsen kan vel aldri bli helt borte, kan den vel?

Vi har også vært flere som har tatt det opp i ettertid med de værste mobberne. Dette fordi flere av oss har blitt venner i de siste årene, og det ble veldig naturlig etter noen drinker å spørre dem om hvordan de føler seg etter alt de hadde gjort, og fortalte hva vi følte. Og vet dere? Ingen av dem skjønte hva vi snakket om. De visste overhodet ikke hva de hadde gjort! De så ikke at det var gjenger, klikker, at noen mobbet, nei de var rett og slett TOTALT blinde for den forferdelige oppførselen de hadde mot alle andre “under” seg. Altså, hvor spesielt er ikke det? Det viste seg faktisk at flere av disse er usikre mennesker, som den dag idag fortsatt er haters, og baksnakker like mye idag som før. Jeg tok avstand, ingenting var greit i de kretsene der, jeg bare klarte ikke å komme overens med de. Og jeg så meg aldri tilbake igjen, og ble voksen.

I nåtid, eller for godt 1,5 år siden opplevde jeg likevel noe skremmende. Jeg satt gravid ute på hverandaen vår på Fornebu, og nøt kveldssolen. Plutselig løper det noen små barn forbi, som da akkurat hadde begynt på barneskolen. De snakket om at de skulle ha ny Ipad og Iphone, og om hvem som skulle betale de.  Hvem som hadde størst, best, mest lagring, og finest cover. Jeg ble helt paff av hvor unge de var som kunne prate om så uvesentlige ting, og det i en alder av 6 år! Tenk hvordan de ville bli bare om noen få år!

Dette ville jeg ikke at Oliver skulle vokse opp i. Om skulle vokse opp på Fornebu så ville han mest sannsynlig ikke hatt noe valg om hvem han kom til å bli. Det var allerede gitt at de skulle bli vestkantgutter, skulle ha alt av merkeklær, og jeg så hvilket press det kom til å bli.

Vi vil at Oliver skal kunne velge selv om han har lyst til å bli denne vestkantsnobben, eller om han har lyst til å bli en liten danser, kanskje en musikant, ja hva enn han har lyst til å bli, uten penger, og at det ytre skal ha den største påvirkningen. Og det var faktisk da vi bestemte oss helt at vi måtte flytte litt unna byen. Og sånn startet en ny epoke i livet vårt.

Nå har det seg jo sånn at vi har bestemt oss for å reise en del fremover, så nå vet jeg ikke helt hvor vi ender opp til slutt, men miljø vil ihvertfall alltid være i fokus.

Å være forelder idag innebærer å være mye mer engasjert i miljøet, og skolen enn før. Vi MÅ. Før så var det bare hyggelig å ta del, men nå så blir det en plikt å være engasjert, om vi skal få med oss alt som skjer. Barn og unge idag kan virkelig være stygge mot hverandre, og lengden de går for å støte ut, eller presse andre er mye værre enn før. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til at Oliver skal vokse opp, men det handler bare om å være forberedt, gjøre Oliver til den mest fantastiske og kjærlighetsfulle gutten vi kan klare, og håpe at han kan ha en positiv effekt hvor enn han vil være. Han skal lære seg respekt for de eldre, passe på de yngre, og medmenneskelighet. Han skal forstå at penger ikke er rikdom, men trygghet og kjærlighet.

Det er vi som har en stor jobb å gjøre her. Oss voksne. Det er vi som skaper den neste generasjonen, og det er faktisk vi foreldre som ødelegger barna med masse penger, merkeklær, og overfladiskhet fra tidlig alder. Og det burde være kjempe flaut å være de foreldrene som man ser kaster penger til barna, fordi de selv ikke har tid, og kanskje ikke har lyst til å være med dem.

Det er oss, foreldre som kan endre fremtiden, med de barna som vokser opp nå.

Så hver så snill, ikke la barna få oppleve det som jeg opplevde. Lær barna om respekt, medmenneskelighet, mobbing, kjærlighet, og viktigst av alt, hjelp de til å være sikre på seg selv, og være glade i seg selv. Det er de usikre barna og unge som er de værste!

Nå delte jeg en veldig tung del av mitt liv, noe jeg aldri egentlig har fortalt til noen, men håper kanskje at det kan bidra til at vi blir mer engasjement, og bevisste med hvor stor påvirkning vi faktisk har på barna våre, og hvordan de igjen påvirker andre barn.

Det er oss det starter med, og det må en forandring til.

Anbefaler dere å gå inn å lese innlegget til Linn også, da det er et viktig innlegg, som inspirerte meg til dette innlegget idag.

Takk for at jeg fikk dele <3

-Caroline

7 Comments

  1. Tusen takk, vennen!

  2. Der beskriver du barndoms og ungdomstiden min…….Pussig at at på universitetet (jussen) ble normale og kule gjengen bestisser…LOL

    1. Haha, er det sant?? Nesten sammen som med min gamle vennegjeng, bare at jeg stakk 😉 Ble for overfladisk 😉 Men kult at det plutselig ikke har noe å si!! 😉

  3. ❤️❤️❤️

  4. Kjenner meg godt igjen – jeg gikk faktisk på videregående på RIS.??! Det du beskriver stemmer jo veldig godt – men, jeg følte ikke noe problemer med det ( selv om jeg nok var I nerde/normale gjengen) -Jeg har alltid vært utstyrt med en god dose selvtillitt og har aldri brydd meg spesiellt om hva andre matte mene om meg:) Men, jeg går ikke akkurat på reunions for å si det sånn – er helt ferdig med hele det miljøet og har ikke kontakt med noen fra den tiden.
    Min eldste datter går I dag på Steinerskolen ( hun er 15) der er det helt fantastisk når det kommer til klær og utstyr. Der er barna lært opp til at det er det indre som teller. Ikke hva du har på deg av klær eller hvilket merke som teller. Helt fantastisk – når datteren min får en ny genser eller noe så er det faktisk ingen som kommenterer – det er ikke kultur for å kommentere klær I det hele tatt – om de er fine eller stygge… Det var heller ikke lov for jentene å sminke seg før de kom I 8 klasse – det var det vi foreldrene som hadde bestemt sammen. ikke noe press der I gården. Så det nytter faktisk å bo på et snobbete sted uten at barna skal føle press på skolen – man kan velge en annen skole – for det er jo der det skjer. Så lykke til med lille Oliver når den tiden kommer at han skal velge skole. det er fint å tenke litt alternativt..

    1. Hei Mimi! Er det sant? Så sprøtt! Ris var mye bedre enn Midtstuen, det visste alle 🙂 Miljøet der var langt fra så ille ble det sagt 😀 Steinerskolen er der jeg øsnker at Oliver skal gå og! Barnehagen også egentlig, vi fikk plass, men så ble det langt å kjøre 30 min for å komme seg dit hver dag.. Men det ble en montesorribarnehage ihvertfall 😀 Godt vi har lært, så vi kan gjøre det beste mulige for barna våre 😀
      Tusen takk for at du delte Mimi, det betyr masse <3
      Ha en nydelig helg når den kommer, og god kveld 🙂
      Klem fra Caroline

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *