Vi var så mye bedre før…

Det skal virkelig ikke være lett. Vi vil ha alt, men når vi får alt, så var det ikke det vi ville ha allikevel. Men hva når det er drømmejobbene våre som ødelegger oss, hva gjør vi da?

Mange av drømmejobbene innebærer jo veldig mye mer jobb enn man kanskje forutså. Og kanskje det ikke var drømmejobben allikevel, men samfunnets påvirkning på at vi alle må bevise, og krype til topps? Fulgte man egentlig magefølelsen?

Det er Jesper jeg snakker om idag. Han jobber så mye at det tærer på oss alle. Psykisk er det mye tøffere enn fysisk. Savnet av han i hverdagen. Fraværet av han har blitt til å kjenne på.

IMG_9862

Siden jeg møtte Jesper, for godt over 6 år siden, har han jobbet som selvstendig næringsdrivende, og vi har levd et drømmeliv. Begge selvstendige. Vi har kunnet bestemme våre egne arbeidstider, og vi har kunnet leve fritt, med natur, flørt, og lek i fokus. Vi har begge jobbet så svetten rant, men vi har lagt det inn på samme dager, så vi har hatt store deler av uken til annet om vi ønsket det. Vi kunne plutselig dra på fjellet, besøk familie, og gjøre ting vi spontant ønsket å gjøre. Økonomien var god.

Den tiden er dessverre over for denne gang. Jesper ønsket større utfordringer jobbmessig, og jammen fikk han utfordringer. Han følte at han måtte bevise at han kunne mer. Alle rundt han jobbet døgnet rundt, og han fikk rett og slett litt dårlig samvittighet for at vi hadde det “så lett”. Samfunnet preger, jeg vet. Men det er også realistiske følelser, som han ville gjøre noe med. Og som kjæreste, og kone må man alltid støtte.

I våres fikk han stillingen han hadde drømt om. Nesten ett år med intervju, og venting, før avtalen var i boks. Han gledet seg som en unge. Det var ingen tvil om at dette ville gjøre han godt. Utfordringer er viktig i livet for å vokse. Selvom det ofte er på godt, og vondt. Han fikk en sjefsstilling med masse ansvar, muligheten til å skape, og innenfor treningsbransjen. Jeg heiet og stod i, uten at jeg egentlig visste hva dette innebar.

Men nå er det ingen vits i å legge skjul på virkeligheten. Jobben hans har stjålet mannen min. Og det preger meg. Ikke bare er jeg er masse alene, men han er alltid utslitt, og klarer ikke bidra så mye hjemme lenger. Nesten hver dag kommer han hjem mellom 18-21, og ofte er han oppe rundt 5, for å være der mellom 6-7 en gang. Tiden på kveldene brukes til å spise en rask middag sammen, før vi må legge oss fordi vi begge er slitne, og må få nok timer til søvn.

Dette livet kan ikke jeg leve over lengre tid, det er i hvertfall helt klart. Ingen blir lykkelige av å leve sånn. Det er jo ikke noe liv. Men som jeg også vet, en oppstartsfase er alltid tøff i begynnelsen.

Noen klarer garantert å jobbe på denne måten i mange, mange år, kanskje livet ut, og det for være dem. Vi er annerledes. Vi skal leve. Jobbe for leve, ikke leve for å jobbe. Jeg savner mannen min, og hadde dette skulle vare i flere år, hadde ikke jeg klart det. Så ærlig. Uten familietiden, leken, flørten, friheten, ja da er det ikke mye igjen å leve for!

Hvordan klarer andre å holde liv i et forhold når man aldri sees? Jeg ser jo de som jobber sent hver eneste kveld, og gjort det i mange år. Er det pengene som er verdt det? Hva er det som betyr mest?

Godt vi er forskjellige.

Tankene er mange… Jeg gir ikke opp. Selvfølgelig ikke.. Men det er ofte veldig ensomt, og det må det være lov til å føle på, og være ærlig om.. Store jobber, krever store ofringer..

Jeg håper de som jobber på denne måten blir sett på av deres sjefer.. Hva de ofrer for bedriften de jobber for. De bør bli heiet på, og beundret. For det er stor grunn til beundring. De gir alt for bedriften de jobber for, som de selv ikke eier, og det fortjener ros, og anerkjennelse. Dette var viktig for meg, da jeg hadde flere ansatte. De skulle alltid bli sett, det var pri 1. Og det så de. Det var ikke mangel på motivasjon, og skryt. Dette er utrolig viktig! De gir alt for noen andres, og det står det respekt av!

Verden er et rart sted.. Tenk hvor vi er idag? Det minner meg om da mannen til søsteren min kom til Norge, fra India og hadde bodd i Oslo i et par uker. Han ville bare tilbake til India. Og vet dere hva han sa? Nordmenn har misforstått helt, de alle lever for å jobbe. De ser ned, og de stresser frem og tilbake til jobb. Jobb er altfor stor prioritering, og penger altfor mye i fokus. Han ble dårlig av å kjenne på denne energien, og ville aldri bo i et land som Norge. Og han kommer fra et land med enorm fattigdom. Fattigdom overalt. Men Norge, det rike landet, der ville han aldri bo. De er ikke lykkelige sa han, og var stille lenge etter samtalen vi hadde.

Det er virkelig til ettertanke det..

Det var mine tanker idag.. Jeg har egentlig ingen konklusjon til dette, enda. Virkeligheten er jo sånn den er nå. Men det blir ikke over lengre tid, det vet vi begge, så jeg skal holde ut. Snart vil tidene justere seg, og ting roer seg. Men for meg er det er viktig å kjenne på følelsene, ikke bare ignorere de. Snakke om de. Mange som har sånn, og aldri får pratet om det. Og uansett så skal det skal nok veldig mye mer for å vippe meg av pinnen! Det er viktig å snakke om ting, så kanskje andre også kan føle på det. Få ut følelser som ikke bør holdes stengt inne. Og viktigste av alt, hvor ser vi for oss at vi vil være om 2-5 år? Viktig å tenke, alltid. Skape et liv vi er stolte av når vi dør.

Takk for at jeg fikk dele, og ha en fantastisk dag videre! 😀 <3

6 Comments

  1. For det første så er mannen din utrolig heldig som har en kjæreste som er så reflektert bevisst det som skjer. Og samtidig ser det som faktisk er viktig i livet. “Vi jobber for å leve, vi lever ikke for jobben” Håper for deres skyld at dere finner ut av det. Ingen jobb er verdt et havarert forhold…

    1. Hei Paul! Så koselig tilbakemelding, tusen takk 🙂 Han fikk lese kommentaren i kveld, så han er nå fult klar over det 😉 Vi finner nok ut av det, men takket være samfunnet, så må han også jobbe en viss tid for å få en god CV 😉 Alltid noen vi må imponere! Men det ordner seg nok.. Håper jeg …
      Tusen takk for at du engasjerer deg, setter enormt pris på det 😀
      Ha en kjempe fin kveld videre!
      Caroline

  2. Trine - Klisjéhjemmet

    For et fint innlegg, Carolinen! <3 Dere er tøffe, står på, er ærlige og fine!

    Klem fra meg
    http://www.klisjehjemmet.no

    1. Ååå, TUSEN takk Trine!! Så glad jeg ble nå! Små gleder i hverdagen <3 Setter utrolig pris på tilbakemeldingen! Håper virkelig vi får litt tid sammen en dag. Kommer du på UI pilsen?
      Ha en nydelig dag fine <3
      God klem fra meg

  3. Utrolig ærlig og bra skrevet Caroline! Første gang jeg kommenter men jeg følger bloggen din. Det er litt “godt” å lese en blogg som ikke bare glorifiserer livet, men at du også viser utfordringer som jeg tror mange kjenner seg igjen i. Klem til deg

    1. Hei Lena 😀 Tusen takk, så utrolig hyggelig tilbakemelding! Det setter jeg utrolig pris på. Jeg prøver virkelig å bare være 100% meg selv, og sette ting i et perspektiv som sikkert de fleste av oss ikke orker å tenke på, i frykt for at…. Så får vi se hvordan reisen min blir 😉
      Jeg håper jeg kan gjøre verden LITT bedre, ved å dele mine erfaringer, og kanskje hjelpe andre på veien <3
      Tusen takk for at du følger meg, og ha en kjempe fin kveld!
      God klem fra meg

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *