Ta vare på kjærligheten.. En dag kan den plutselig være borte..

Hva er vel bedre på en søndag, enn å lese en skikkelig fin historie, som ga meg hjertebank og tårer <3

Historien er sann, og kommer fra en god venn. (navnene er endret)

Livets reise – Kjærligheten

Nils var knappe 20 år da han møtte kona Eva, som da var 17 år gammel. Krigen hadde nådd sin slutt, gatene i byen var ikke slik de er i dag, bebyggelsen var mindre, færre biler, og telefonen virket så vidt. Biler som Ford Tudor, og Buick cruiset i gatene, men det var ved en tilfeldighet at Nils skulle møte sin Eva. Nils var med en kamerat på kjøretur i Drammen i sin staselige Ford Thunderbird. Da de satte nesen retning hjem, dukket det opp tre jenter som hastet avgårde for å rekke toget til Oslo. Han ba kameraten stoppe og spørre om de ville sitte på hjem, da de skulle samme retning. Dette var starten på noe som skulle vare livet ut.

Vi skal reise nokså mange år frem i tid, til vi kommer til den historien jeg vil fortelle. Året er 2013. Nils kommer inn på kontoret sitt en sen vårdag i Arbeidergata. Det regner ute og han ser annerledes ut. Han virker fraværende. Etter litt skjønner jeg at noe er galt, fryktelig galt.

– Eva har blitt syk, sier han mens han kjemper mot tyngdekraften som får kroppen hans til å virke enda tyngre.

Jeg kjenner en stor klump med jernpigger skli gjennom hele kroppen. Han ser sliten ut, og jeg kan tydelig se frykten i øynene hans. Det verst tenkelige har blitt realitet, hans Eva var døende. Han klamrer seg fast til fornektelsen, det er vondt å vitne.

Nils drar meg inn i sin verden av minner og historier jeg aldri noen gang i mitt liv vil glemme. Måten han prater om sin kone, etter å ha elsket henne i store deler av sitt liv. Der har jeg lært mye.

Det kommende året kom til å snu Nils tilværelse på hodet. Det ble det mest utfordrende året i hans liv. Åtte måneder inn i dette året, ble Evas helse dårligere, og hun ble innlagt på sykehus. Nils ble mer og mer fraværende med tiden som gikk. Han fylte hverdagen med gjøremål for å rømme fra frykten som holdt et jerngrep om han. Det var alltid noe han måtte få gjort. Fakturaer måtte sorteres og betales, han begynte til og med å vaske kontoret, noe han ikke hadde gjort på sine 30 år der. Det var hans Eva som vanligvis sto for den oppgaven.

Nils gikk inn i en slags modus hvor han gjorde seg klar til kamp. Han ble veldig praktisk av seg og gjorde klart alt, selv om tilstanden til Eva ikke var avklart. Jeg prøvde å minne han på at Eva fortsatt var med oss og at det ikke var nødvendig å ta noen sorger på forskudd, men det var ikke mulig å nå igjennom. Det var som om han visste dypt i sitt hjerte at dette måtte gjøres. I mitt mislykkede forsøk på å få han til å innse at kampen ikke var tapt ennå sa han til meg ”det er akkurat som om kroppen gjør det automatisk”. Kroppen visste hva som skulle skje før hjernen klarte å bearbeide det.

Kort tid senere kom beskjeden som skulle avgjøre tiden de hadde igjen sammen. Det var ikke så mye mer de kunne gjøre til tross for at de to siste operasjonene hadde gått bra. Om hun ønsket kunne hun få en operasjon til, men tilstanden ville ikke forbedres i stor nok grad til at Eva så det som nødvendig. Hun takket nei, nå ønsket hun fred. Med Nils ved sin side ble de sittende i timevis og prate. To mennesker som hadde delt store deler av livet sitt sammen hadde kommet til det vanskeligste punktet i deres liv, men håpet om at de skulle få flere gode år sammen var fortsatt tilstede.

Nils overnatter på sykehuset. Eva skulle få lov til å komme hjem. Hun fikk med seg sykesengen, og ble plassert i den øverste stuen i huset. Nils er arkitekt, så huset deres har flere spennende løsninger. Eva blir nå liggende høyest i huset, men samtidig får hun oversikt over de fleste rom.

23.11.2013 kl. 14.35.

Familien har samlet seg. Nils sitter ved siden av Eva i stuen. Pusten hennes blir ujevn, hun tar sine siste åndedrag. Livets endestasjon hadde kommet. Eva blir stående igjen på plattformen mens øynene hennes leter febrilsk etter Nils, idet toget beveger seg lenger og lenger vekk fra stasjonen. Hun blir stående igjen alene, på samme måte som Nils reise fortsetter, alene.

I øyeblikket alt skjer, nekter han å forstå det. Hjernen fungerer rett og slett ikke. Han studerer sin kjæreste Eva som snart er borte. Han holder henne i armene sine til gnisten er helt borte fra øynene han hadde forelsket seg i.

Omsider kommer sykepersonell for å frakte henne bort. Hennes siste dag i deres hjem, med mannen hun elsket over alt på jord, hadde kommet. Han følger henne til utgangsdøren, ser bakdøren på bilen bli lukket forsiktig igjen. Så var det over. Han går inn, og lukker døren bak seg. Familien blir til kvelden, men får omsider beskjed om å reise. Han vil være alene. Fornektelsen trer inn for fullt, han klarer ikke å ta innover seg hva som har skjedd.

En ny dag har kommet, en nye start på resten av hans liv. Han er vant til å våkne av lyder fra kjøkkenet, da hun skrudde på springen – vannet rant ned i kummen. Huset levde når han hørte disse lydene. Han er vant til å kjenne kaffelukten kile i nesen. Den gang helt naturlig, men nå ett sørgende savn. Han kommer seg omsider ut av sengen og tusler rolig til kjøkkenet. Realiteten slår ham, Eva er død. Verden raser, vakuumet blir uutholdelig. Verden rundt han spinner, jorden under føttene er udefinerbar.

Eva er død. Hva nå?

Han tar seg en kopp kaffe og setter seg ved kjøkkenbordet. I så mange år har han sittet ved siden av sin kjære Eva på denne måten. Hans beste venn. Personen han stolte mest på. Hans bedre halvdel. Nå sitter hun ikke der lenger. Tårene kommer, og redselen skriker. Jeg er alene, tenker han.

Dagene går i ett. Følelsen av og bli slept fremover uten og ha sin bedre halvdel ved sin side er der. Det føles som om han står midt i en storm hvor hele verden bare raser forbi, uten å ense at savnet hans i det hele tatt eksisterer.

Savnet og ensomheten blir mer og mer ekstrem.

Eva, hvor er du? Hvorfor dro du? Kom tilbake. Jeg savner deg.

Det har nå gått to år siden Eva ankom sin endestasjon. Kontrollen over egen kropp er på vei tilbake, og smaken på selve livet banker forsiktig på døren. Tankene tar han med tilbake til den siste tiden de hadde sammen. Om det bare var noe han kunne ha gjort annerledes for å forhindret at Eva ble igjen på stasjonen. Livet er langt fra det samme uten henne. Han lever fortsatt. Savnet etter det eneste menneske som betydde alt for ham, er borte. Hun er borte for alltid. Hans livs kjærlighet finnes ikke lenger, og mest sannsynlig vil hennes sjel aldri våkne igjen.

Livet er kort, skjørt men samtidig så ufattelig vakkert. Vakkert hvis du kan nyte nåtiden, for i morgen kan det være for sent.

Min tid sammen med Nils har fått meg til og tenke igjennom ulike aspekter ved livet. Er det så vanvittig viktig med den dyreste vesken, fineste huset, sprekeste bilen, beste jobben, høyeste lønningen, eller den hviteste snippen. Er det så utrolig viktig at naboen aldri klipper den ”helvetes” hekken sin. Eller den fordømte køen du møter hver dag på vei til jobb. Hva med den gretne kona som alltid maser om det ene, og det andre du ennå ikke har fått gjort. Hva med sønnen din som tar noen ”dumme” valg. Eller kanskje enda viktigere, de gangene du har en dårlig dag, og alt føles som om det går deg imot. Omstill deg selv, omstill tankene, og finn lykken. Vi er alle individer på denne jorden i den perioden som kalles selve livet, som hver og en av oss har fått utdelt. Du er akkurat den du er, og ingen andre enn nettopp du selv kan gjøre livet ditt til noe magisk, og vakkert. Lev her og nå.

Er dette egentlig så viktig til syvende og sist, hvis du kun tenker på deg selv som det aller siste/eneste menneske i denne verden ?

Jeg tror på kjærligheten. Men ikke før du har kjærlighet til deg selv, og skjønner din plass i livet ditt – på denne vakre jorden vi får kalle vårt hjem.

Selv om dette endte trist, så var det samtidig en avslutning på ett vakkert liv, og en vakker historie som har rørt meg i disse 2 årene.

Ta vare på de du har rundt deg, elsk, og sett pris hver dag.

Ha en nydelig søndag <3

IMG_0059

1 Comment

  1. Takk for at du deler dette med oss. Vi trenger “dessverre” sånne historier for at vi skal kunne leve livet hver dag og være tilstede. Jeg kjenner selv at jeg setter mer og mer pris på livet ( mulig det er alderen.. haha) og jeg prøver å lære barna mine at ” nei, det viktigste er ikke å ha den største bilen, det fineste huset” det viktigste er å ha hverandre og at vi koser oss sammen og er glade I hverandre – At mamma kysser på pappa ( selv om de dør av flauhet…) For en dag kan det være over –

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *