Jeg fortjener ikke å bli elsket.. Her! Ta en pille!

Idag blir det er litt tungt, men utrolig viktig innlegg, som jeg håper alle voksne vil ta seg tid til å lese.

I den siste tiden har jeg skrevet en del innlegg om motivasjon, hvilke venner du skal ha rundt deg, mennesker du bør ha i livet ditt, og det å bli glad i seg selv. Dette har gjort at jeg har blitt kontaktet av kvinner over hele Norge, som gjerne vil ha enkle tips til hvordan gjøre øvelser, de forteller sine historier og spør om konkrete råd på hvordan de kan hjelpe seg selv opp av mørke hull, og tanker. Noen vil bare dele.

Dette har betydd så enormt mye for meg, og ikke bare inspirerer disse menneskene meg, men de gjør noe med meg som menneske. De hjelper meg til å føle at jeg faktisk er på rett sted i livet mitt, og at dette er noe jeg vil fortsette å skrive om. Ved å dele erfaringer, og følelser, så kan andre relatere seg, og kanskje se et håp.

Idag skulle jeg egentlig skrive et portrettintervju, men dette fortjente å å fokuset mitt idag. Jeg ville ta opp noe som har tatt opp tankene mine de siste dagene. Det er nemlig en fellesnevner i de mailene/meldingene jeg har fått i det siste, og det er at de er unge mennesker, som har store sår etter en barndom hvor de ikke ble sett, og hvor følelsene deres ikke ble tatt hensyn til. Og nå så føler de alle at de ikke føler de fortjener noe godt i livet. De fortjener ikke å bli elsket av noen andre, de fortjener ikke å ha det bra, og de skjønner ikke hvordan noen kan være glade i dem. Har dere hørt noe så trist?

Jeg har tatt til tårene to ganger, fordi det virkelig gjør meg vondt å lese hvordan unge mennesker kan bli så usynlige, og går så såret. Hvordan de tror de ikke fortjener å bli elsket. Jeg skriver det som om jeg ikke har opplevd det selv, for det jeg har jeg jo, men jeg har kommet meg ut av det, og derfor blir det for meg enda vondere å lese det om andre. Jeg vet at veien er så tung, og at mange ikke vil klare å komme ut av de dårlige tankemønstrene noen gang. De dytter alt godt unna, og forventer at noe negativt kommer til å skje dem, om de ikke dytter dem unna. Derfor er det best å gjøre det før det skjer av seg selv, uansett.

Dette gjør meg utrolig vondt. Og det som gjør så vondt er at det er oppveksten som oftest er roten til disse tankene. Det starter tidlig, ordentlige sår, som skapes i små barnehoder. Små barnehoder som ikke klarer å forstå hvordan tanker, følelser, og handlinger henger sammen. Barn kan ikke tenke logikk, rasjonalisere, i det hele tatt. Å behandle det de ser, opplever og deretter føler. Det er faktisk helt vanlig at barn har en eller annen psykisk lidelse gjennom barndommen. De regner med at 1 av 3 16 åringer idag, har en psykisk lidelse. Hos mange går det over, men hos de fleste gjør det ikke det. Og det er et alvorlig tema, som i de siste årene har fått mye større fokus, men likevel ikke nok om man forstår omfanget.

Vi har kommet en lang vei idag, i forhold til før i tiden. Forståelse, og aksept av barns tanker, og følelser. Min mor fortalte hvordan hennes oppvekst var, hvordan hun og hennes søstre måtte stå oppstilt når de skulle bort. De hadde like klær, helst hvite, strøkede bluser, sløyfe i håret, og de så helt feilfrie ut. De skulle sees og ikke høres, og det var svært lite fokus på følelser, men heller streng oppdragelse. Det var kjærlighet til sine barn, men det ble ikke viste til dem på samme måte som idag.

Da jeg vokste opp var det ikke like strengt. Men det var ikke veldig mye som var annerledes. Jeg har selv vokst opp under “sees, men ikke høres”, “sitte som tente lys”, så jeg vil si jeg har hatt det veldig strengt. God oppdragelse ble det kalt. Mye er jeg takknemlig for å ha fått med meg, det må jeg innrømme. Men når det kommer til å sees, men ikke høres, og tente lys, så er det aldri noe jeg kommer til å utføre med mine barn. Det har generelt vært et stort generasjonsskifte, hvor dette sjeldent blir praktisert lenger, heldigvis. Barn skal idag absolutt sees og høres. Og vi ler, og setter pris på det.

For å komme til poenget, så tror jeg at min generasjon vokste opp med foreldre som selv har vokst opp under strengere kår, følelser ble ikke annerkjent, og dette ble videreført da våre foreldre skulle ha barn igjen. Veldig mange av de jeg kjenner har ikke fått utløp for sine følelser da de var yngre, og har måtte jobbe med dette når de har vokst opp. Det er utrolig hvor mange like opplevelser vi har, som vi ikke kan forstå at var noe som var normalt da.

Våre foreldre var dårligere til å kommunisere med barna sine, barna ble ikke like inkludert, og veldig mange sitter igjen med et såret lite barn, som aldri fikk sårene sine leget. Det er forskjellige grader av hvor alvorlige sår dette har gitt, men eksempelet jeg startet med i innlegget, har et veldig såret lite barn, som idag ikke vet hvordan hun skal lege disse sårene. De har sittet så dypt, og så lenge, at det for henne nesten er umulig å se en positiv fremtid. Og hun er selvdestruktiv i hverdagen.

Denne vakre jenta har vokst opp med å bli tilsidesatt. For sin søster. Hun ble forlatt av sin ene forelder da hun var ung, og fortsatt idag så tror hun at hun ble forlatt, fordi hun ikke var bra nok. Jeg får tårer bare å skrive om dette. Hun har dyttet vekk kjærester som har elsket henne, fordi hun fortsatt føler at hun ikke er bra nok. Tankemønstrene er der like mye idag, som da hun var barn. Og fordi hun ikke er bra nok, så har hun både spiseforstyrrelser, og påført seg selv skader. Hun forstår ikke hvorfor, det bare er tanker hun får, som et resultat av et neglisjert barn.

Denne jenta er dessverre en av veldig mange jenter, som har det sånn. Jeg har møtt så utrolig mange med nesten samme holdning til seg selv. Dette er ikke greit! Hvorfor får ikke disse menneskene bedre hjelp? Og hvorfor forteller de utelukkende at de blir tilbudt antidepressiva så fort de prøver å få hjelp, og derfor blir skremt, og bestemmer seg for ikke å ta imot hjelpen i det hele tatt? De blir jo ikke sett, de blir bare neddopet!

Hvordan kan vi ikke vite bedre? Hvorfor er leger/psykologer så raske med å skrive ut medikamenter til unge som sliter? Vi leser støtt og stadig i media, at det gis ut mer antidepressiva nå enn noen gang. Hvorfor gjøres det det? Det skrives at de får provisjon av alle reseptene, er dette grunnen til at de “pushes” ut? Eller er det fordi de ikke ønsker å ta tak i deres problemer på en ordentlig måte? Er det bare latskap? Har de ikke håp for disse stakkars “små”?

Jeg ville jo selv prøvd alt annet før jeg hadde gitt ut medikamenter? Jeg klarer ikke få noe av dette til å stemme.

Hjertet mitt blør for disse menneskene som ikke kan klare å bli glade i seg selv. De er usynlige i samfunnet, og ingen av oss vet hvem de er. De sliter enormt, og mange av de ville du aldri kunnet fatte at har disse problemene, fordi de utad virker helt “perfekte”. Hvor mange av disse vil aldri finne gleden i livet, og til slutt gi opp?

Idag er det flotte tiltak til forebygging av psykologiske lidelser hos barn. Det finnes flotte tilbud til barnehager idag, hvor de kan få materialer og innføre kognitiv terapi. Barn kan ved hjelp av dette stimulere tanke- og følelsesbevissthet. Forståelse for hvordan tanker og følelser henger sammen, som kan hjelpe dem til å sette ord på, og forstå deres egne, og andres tanker og følelser. Forklart kort, så er det så enkelt som et lite førstehjelpsskrin hvor de kan bruke en rød eller grønn figur, når det snakkes om hvordan hva de føler om forskjellige emner. Noe jeg føler at man kan innføre hjemme også. Hjelpe oss foreldre å forstå våre barn enda bedre. Hjelpe dem til å sette ord på tanker de har, som de kanskje aldri ellers ville gjort noe med.

“- Foreldre vet hvordan de skal hjelpe barna med å plastre sår, men når det er tankene som er vonde vet man ikke helt hvordan man kan hjelpe. Dette er et førstehjelpsskrin som kan hjelpe når noe er vanskelig, sier Raknes som jobber på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Voss sykehus. “

“- Mellom 80 og 90 prosent av barna som får psykiske lidelser kommer fra vanlige familier. Det er nesten umulig å se på et barn om det kommer til å utvikle en psykisk lidelse, sier Kristin Schjelderup Mathiesen ved FHI. ” (artikkel fra dagbladet i 2010)

Jeg kjenner jeg er ekstra beskyttende ovenfor mitt barn, når det kommer til følelser. Det er mange tanker, og følelser jeg hadde som barn, som aldri ble sett eller hørt. Det er ingens feil, de bare ikke visste bedre. Men det gjør vi nå, og vi kan hjelpe til med å styrke våre barn psykisk, slik at når de blir eldre, så er de sterkere rustet til å ta over for oss. Dette er faktisk utrolig viktig! 1 av 3 kan få psykiske lidelser i vår hverdag, og dette er det vi som foreldre som må snu. Bare tenk hvordan verdenen vår vil bli, hvis 1/3 av verdenen vår inneholder psykisk ustabile mennesker. Mennesker som fikk prakket på antideppreseiva da de var unge, fordi det var løsningen på unge som lever med store sår på innsiden.

Kjempe skummelt spør dere meg!

Jeg måtte bare dele dette. Jeg har tenkt så mye på dette de siste dagene. Jeg tror ikke folk vet hvor mange unge som sliter idag, og hvor mye antidepressiva som blir skrevet ut. Og hvor mange som faktisk takker nei, og går videre uten noe hjelp. Det er så grusomt. Jeg skal virkelig prøve å gjøre mitt, for å hjelpe de som tar kontakt med meg. Men det er likevel et ansvar som egentlig ikke er mitt i det hele tatt, men som faller på mennesker som meg, fordi de ikke får den hjelpen de ofte trenger i helsevesenet vårt. Der blir de ofte bare en i mengden.

Vi kan bli mer oppmerksomme på både våre barn, og de vi har rundt oss. Vi kan hjelpe hverandre, og vi bare blir mer bevisste på hva som skjer rundt oss. For det er ikke det at folk ikke bryr seg, det er bare det at vi ikke vet hva som faktisk skjer rett under nesen på oss. Bevisstgjøring, kan skape enorme engasjement på sosiale medier, det vet vi <3 Og jeg synes vi bør være mye flinkere med å ta vare på de unge. Sette oss ned med mennesker vi ser ikke har det godt. Vise dem at de ikke er usynlige. Det er små, små tiltak vi alle kan gjøre, for å gjøre en hverdag til andre mye bedre. Det er så lite som skal til. Små håndsutrekninger.

Setter kjempe pris på om dere vil dele, så vi sammen kan prøve å gjøre et stort problem i samfunnet, litt mindre. Står vi sammen, kan vi få til alt, vi kan gjøre en forskjell! Og de unge trenger oss. Barna trenger oss, og det er vår generasjon som kan ha en betydelig påvirkning.

Vi må ta oss sammen, vi må åpne øynene, for vi alle fortjener å ha det bra. Det er mennesker i din nærmeste krets som faktisk ikke har det bra. 1 av 3 sies det. Og derfor kan vi sammen prøve å bli mer bevisste, og hjelpe andre å se hvilke vakre skapninger de alle er. Se dem litt ekstra. Det har vi alle tid til å gjøre. Medmenneskelighet <3

Takk for at jeg fikk dele <3

– Caroline

2 Comments

  1. fantastisk godt at du opplyser om dette!

    Jeg er selv et av de barnene, som fortsatt jobber med å lege mine sår.

    Glad for at slike som deg finnes. <3

    1. Så fint at du synes det! Det blir jeg veldig glad for <3 Men også utrolig trist på dine vegne. Les gjerne innleggene mine om motivasjon, og hvordan lege sår, hvis du trenger inspirasjon! <3 Ønsker deg masse lykke til! Klem fra Caroline

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *