Å angre på «livets mirakel»…

Å angre på «livets mirakel» (gjesteinnlegg!)

Provoserende overskrift tenker du? Eller bare nitrist?

For deg som har prøvd å få barn i lengre tid, uten å enda ha sett en pluss på testen, så er det nok provoserende. For meg er det bare kjempetrist, og en problemstilling jeg aldri trodde jeg måtte bruke en kalori på.

Jeg, som er beskrevet som sterk, positiv, og energisk jente, var plutselig forandret til en nedstemt, og negativ jente. som gråt sammenhengende i nesten fem måneder. Det som skulle være en tid med fokus på vår førstefødte, med babykos på en babysky, som ble for meg en periode med mye frustrasjon, tårer og bitterhet. Og når jeg ser tilbake på dette nå, blir jeg kjempelei meg, for man får jo ikke tiden tilbake!

Det hele begynte på fødestuen, fødselen varte og rakk i timesvis. Etter et døgn på fødestuen med lystgass, riehelvete og tilslutt epidural, gikk hjertelyden til Lille ned, og det ble brått bestemt katastrofekeisersnitt. De hentet meg kjapt ut, løp ned gangen mens de konstant sa «vi skal ta godt vare på deg, ikke vær redd». «JEG DRITER I MEG, HJELP LILLE!!!!». Jeg var livredd, livredd for å ha vært gravid og gledet meg i ni mnd, for så å måtte begrave min nyfødte baby, eller få en hjerneskadet baby. Det tok et par minutter før jeg lå i full narkose, de mest dramatiske minuttene i mitt liv – og minutter som kanskje utløste en evig strøm av bekymringer og barseltårer de neste månedene.

Lille kom hardt, og brutalt ut i denne verden, og fikk ikke møte mammaen sin før etter en time, da jeg hadde våknet fra narkose. Jeg fikk bare se ham i noen minutter, han gråt og jeg lå på intensiven, hvor de ikke kunne ha gråtende barn.

Han ble tatt opp på barsel med pappaen sin, som var hjelpesløs og sliten. Der var de i syv timer alene, før jeg ble trillet opp, og endelig fikk møte min lille baby, min første baby. Jeg husker ingenting av det.

De første dagene var et sammensurium av amming, som ikke gikk, baby som fikk tørstefeber, mor som slet med å komme seg pga operasjon og blodtap, og våre første dager sammen som forvirret familie. De sa til meg at det var helt vanlig å gråte, men de skjønte nok fort at jeg var litt dypere inn i barseltårene enn de fleste nybakte mammaer, jeg gråt døgnet rundt.

Jeg sov ikke på flere dager, lå bare og tittet på det lille mirakelet vårt, og håpet at han pustet. Jeg dro sengen hans bort til meg flere ganger, måtte sjekke at han pustet. Jeg var livredd for at noe var galt eller skulle skje med ham, han var jo så liten, så uskyldig og så nydelig der han lå.

Da vi kom hjem måtte pappaen utenbys, for å jobbe noen dager, og panikken grep meg. Jeg fikk ikke til ammingen og mor og baby skrek om kapp.

Jeg gråt innimellom så mye at bodyen til Lille måtte byttes, den var gjennomvåt av tårene mine.

Folk spurte hvordan det gikk med den lille prinsen og om vi koste oss? Koste oss, tenkte jeg, jeg skjønte ikke hva som skulle være så koselig? Da slo det meg, det er noe galt i hodet mitt, jeg gledet meg overhodet ikke over situasjonen her, jeg ANGRET på at vi fikk barn! Helsesøster oppdaget tidlig at jeg var litt utenfor, jeg fikk time til psykolog og vi konstaterte at jeg var dypt inni barseltårene, at hormonene tok overhånd, og at jeg trengte litt hjelp for å komme meg ut av det.

Jeg ble anbefalt å slutte å amme, jeg var livredd for at Lille ikke gikk opp i vekt, fordi vi slet med ammingen og var lei meg pga det. Jeg ble anbefalt å få hjelp av familien, lage planer for hver dag, notere ned positive ting og negative ting, prøve å fokusere på at det faktisk var mer positivt enn negativt (han la på seg masse, begynte tidlig å smile til oss og sov godt på natten). Ingenting hjalp, «bekymret-knappen» var slått på, og det viste seg å være vanskelig å slå den av.

De rundt meg forsto ingenting, skjønte ikke hvorfor jeg var så lei meg og negativ, hvorfor jeg ikke var med på noe som helst, hvorfor jeg ikke kom innom jobb for å vise frem nurket, hvorfor jeg ikke kom på julebord og viste frem nurket. Det eneste jeg så var andre i vår situasjon som koooste seg med babyen, og familielivet.

Babyidyllen som alle snakket om, som jeg ikke kjente på. Jeg var så lei meg. Jeg følte meg mislykket som mamma, og som kjæreste. Jeg fikset jo ikke dette som alle andre fikset! Alle koste seg med barnet sitt og som familie, utenom oss.

Jeg følte meg utenfor på alle barseltreff, følte at jeg var den som ikke fikk til ammingen, følte at jeg hadde den mest sutrete babyen, og fikk alle de medlidende blikkene, jeg var jo en ubrukelig mamma og permisjon var ikke noe koselig, det var bare slit, og jag etter å få til amming og nok soving på babyen. Det er mye fra denne tiden jeg rett og slett ikke husker, kanskje jeg har fortrengt det.

Jeg vet ikke hva som skjedde, men etter ca fem måneder våknet jeg en dag og følte at nok var nok, nå måtte det blir bedre! Kanskje hormonene begynte å stabilisere seg, ikke vet jeg. Jeg begynte så smått å trene igjen, prøvde å se positivt på livet og situasjonen.

Jeg måtte virkelig jobbe HARDT med meg selv, som jeg aldri har gjort før. Men det hjalp, tilslutt.

Jeg lurte fortsatt på hva som var hyggelig med permisjon, og baby av og til, når søvnmangel og sutring virkelig slo til. Men så smilte og lo Lille, og gjorde morsomme ting – og da ble jeg varm om hjertet.

Han ønsket jo ikke å komme til denne verden, stakkar, han er en helt uskyldig liten sjel som jeg må ta vare på, og gi en god og trygg oppvekst!

Jeg ser ofte tilbake og tenker på hvordan jeg mistet de første månedene av livet vårt sammen, og da blir jeg lei meg. Det var jo ikke sånn det skulle bli!

Jeg håper ikke Lille husker noe av det, og at fremtiden vår sammen blir preget av store smil, latter og glede – jeg gleder meg J

hender,ZoofyTheJi_0
(bildet er lånt av ndla.no)

Min venninne her, deler noe som jeg mener burde vært mye mer snakket om. Hele hennes historie er noe jeg tror svært få vet at kan skje, og hvilket sjokk det da må være, om man er den personen som faktisk får disse følelsene etter fødselen. Men i ettertid har vi begge sett at det er mange flere som opplever dette, og at dette er en reel opplevelse av noe andre kan ha en helt annen opplevelse av, og det er lov å føle det sånn og. Det er lov å oppleve det helt annerledes. Hormonene våre kan virkelig ha en så stor effekt på oss, at vi midlertidig kan føle at vi er et annet menneske, og føler annerledes enn vi noen gang trodde vi kunne gjøre. Det er et viktig tema, og jeg er veldig glad for at hun ville dele dette med meg, og leserene mine.

Kjempe fint om dere deler dette innlegget, så mennesker som har følt dette, kanskje føler det nå, kan se at det finnes flere i deres situasjon, og kan føle at de ikke er alene.

Takk for at vi fikk dele <3

God klem fra Caroline og min venninne <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *