Da spiseforstyrrelser ble den den største delen av livet mitt…

Ikke mange vet dette om meg, og for mange kommer det sikkert som et stort sjokk. Men det har vært en stor del av livet mitt, og jeg synes det er viktig å dele, da livet mitt nå er en åpen bok. Neida 😉 Jo, egentlig har det jo blitt det, men det er absolutt ikke derfor jeg vil dele dette. Meningen bak min blogg er at jeg ønsker å inspirere å påvirke til en bedre hverdag for mange. Jeg ønsker å dele både gode og dårlige erfaringer og opplevelser, slik at andre kan ta bedre valg, enn det jeg har gjort tidligere, eller at noen ønsker å gå den retningen jeg nå går.

Men idag skal jeg dele noe tungt. Det er temadag på bloggen, og jeg skal fordype meg i ikke noe mindre skummelt, enn spiseforstyrrelser. Jeg er nemlig et offer for nettopp denne grusomme sykdommen. Påvirket av media, fordommer, forventninger, og rett og slett en kommentar som aldri skulle ha kommet min vei.

IMG_9228 kopi

Det skjedde for nøyaktig 11 år siden. Jeg var akkurat ferdig med folkehøgskolen, og bestemte meg for å besøke min bestekamerat som bodde på Den Dominikanske republikk. Jeg var en helt normal jente, veide sikkert rundt 60 kg, og var 170 høy. Helt normal. Jeg hadde ikke noen god selvfølelse, men jeg hadde veldig god selvtillit. For de som ikke vet forskjellen på de to, så går selvfølelsen på det helt innerste. at jeg ikke elsket meg selv, mens på overflaten hadde jeg god selvtillit, fordi jeg visste at jeg var en attraktiv jente utseendemessig. Men det indre, der var det mye trist dessverre. Jeg har vært sterkt preget av et vestkantsamfunn, hvor det ytre betydde altfor mye, og hvor mye penger du hadde på konto betydde nesten enda mer. Så overfladisk som det kunne få blitt.

Så var det denne reisen. Reisen til et paradis av et land, hvor det er varmt året rundt, alle går lettkledd, og stor sett alle ser veltrente ut, fordi det er et surfe, og kite paradis. Et nydelig land, med utrolig mye å by på. Men det hadde også sine ulemper for en som meg, å bo på et sted, hvor det florerte av veltrente og flotte jenter, som kom dit kun for å kite og surfe. Jeg hadde lite å by på, og kunne verken kite, eller briefe med noen trent kropp. Det var veldig tøft, for en som ikke følte seg vel i sin egen kropp. Jeg visste godt, og så at jeg hadde et par kilo mer enn de fleste. Jeg har egentlig følt på det i hele mitt liv, at jeg aldri har likt å gå i bikini. Jeg har aldri likt min egen kropp, før jeg nå, etter at jeg har født. Er ikke det rart? Noe så naturlig som kropp. Det er en veldig forstyrret verden vi lever i.

Tilbake til historien.

Husker ikke om det var 5. eller 6. dagen jeg var der, men det var kun etter får dager det hele begynte. Jeg husker vi var tidlig på stranden den dagen, fordi det var vind, og da var alle tidlig på stranden for å få mest mulig ut av dagen på havet. Kitere lever sånn. Alt planlegges etter vind og vær. Det var på denne fine dagen, livet mitt skulle ta en helt uventet sving. En usving vil jeg si. Starten på en tung, og dyster tid.

Jeg kom i kontakt med en av de kjekke kitergutta på stranden. En av de som jobbet på den ene kite “sjappa”, kom nemlig bort til meg, og vi begynte å prate. Om alt og ingenting. Han var utrolig sjarmerende, og viste seg å ha “en fot innenfor” hos alle de kjente kitejentene som hang rundt, og han var visst på en måte en maskott. En skikkelig sjarmerende maskott, som sikkert 2-3 damer kom og klemte på, bare den lille tiden vi pratet sammen. Noen som har det tenkte jeg! Men ikke lenge etter at vi hadde pratet en god stund, som kom det et spørsmål jeg virkelig ikke var forberedt på i det hele tatt. “Why are you so chubby”? Kan tenke meg mange av dere blir litt paffe nå. Yes, DET spørsmålet kom. Hva i all verden svarer man på det? Why am I so chubby? Jeg visste faktisk ikke at jeg var chubby selv, så jeg ble virkelig tatt på senga, og visste virkelig ikke hva jeg skulle si. Jeg husker jeg kjente en så stor klump vokse i magen min, at jeg bare vill gå og spy. Jeg reagerte med å bare le av spørsmålet, på en måte, så han skulle tro at jeg syntes det bare var et morsomt spørsmål, selvom jeg bare ventet på første mulighet til å komme meg langt fra han. Og det var denne kommentaren som endret meg for alltid. Tenk hvis han bare hadde visst det? Makten, og påvirkningen et menneske kan ha på en annen?

Den kvelden var den første kvelden jeg begynte å kaste opp.

Jeg kom hjem fra stranden den ettermiddagen, og jeg bare gråt. Jeg gråt i flere timer i dusjen, og ville aldri gå ut av det hotellrommet igjen. Og det var da jeg bestemte meg for at NÅ, skulle det skje endringer. Jeg skulle ned i vekt, og det raskt. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle beholde på NOE mat etter frokost, og at det var mitt eneste måltid daglig, som jeg skulle ta vare på. Det var en viss logikk i den tankegangen trodde jeg. Det er rart å tenke på nå, hvor mange tanker jeg hadde, for å prøve rettferdiggjøre alt jeg da planla å gjøre. At jeg planla å få opp all mat fra den tid, helt til jeg fikk den kroppen jeg ville ha. Den såkalte “drømmekroppen”. Og fra den kvelden skjedde det. Ikke i uker, ikke i måneder, men år. Det var en sykdom som viste seg å være langt fra så lett å slutte med, som det var å begynne med. Det at jeg i det hele tatt klarte å komme meg ut av den på egenhånd er i dag et mirakel.

Livet til en bulimiker er nemlig veldig spesielt. Man spiser veldig mye mat, mye mer enn vanlig, fordi man vet at det uansett skal opp igjen. Det var noen helt absurde år. Jeg tenkte overhodet ikke på sunnhet, og spiste akkurat det jeg ville, når jeg ville. Uten dårlig samvittighet i det hele tatt, fordi det skulle uansett aldri være i kroppen min over lengre tid. Tenk noe så sykt? Jeg var til og med i et forhold på 2 år, uten at gutten visste at jeg hadde bulimi. Og vi bodde i en leilighet på kun 30/40 kvm. Livet ble en stor løgn, og alt jeg kom med var unnskyldinger på hvor jeg skulle, hva jeg skulle, og hva jeg spiste, alt for å skjule min store hemmelighet. Vekten? På de 3 månedene jeg var i Dominikanske republikk gikk jeg ned 10 hele kilo. Det er mye på en kropp som min. Jeg var radmager da jeg kom hjem, mamma reagerte med en gang, men jeg hadde selvfølgelig alle gode forklaringer på det. Det sykeste var jo at jeg fortsatt ikke syntes at jeg var tynn. Jeg veide 52 kilo på det laveste, og jeg syntes fortsatt at jeg var feit. Og det var derfor det ikke stoppet.

Dere lurer kanskje på hvordan jeg klarte å stoppe denne grusomme syklusen. Det stakkarslige livet jeg levde, hvordan klarte jeg å komme ut av dette selv? Grunnen er overraskende enkel. Jeg møtte en ny gutt/mann, da mitt forrige forhold gikk slutt etter to år. Jeg fikk en kjæreste som jobbet i treningsbransjen, som jeg begynte å trene med daglig. Vi var aktive hver eneste dag sammen, og vi lagde masse sunn mat. Hver eneste dag. Jeg hadde rett og slett ingen grunn til å kaste opp mer! Er ikke DET sprøtt? Et enkelt menneske, med en sunn livsstil, var det som skulle til. Det hendte at jeg skeiet ut, fordi fristelsen var for stor til å spise en masse usunn mat, men det gikk sakte men sikkert bort av seg selv. Vi flyttet ganske raskt sammen, og der var det kun sunn mat, og kun usunne utskeielser en gang i helgen. Kroppen min endret seg totalt, jeg fikk muskler, og jeg begynte å føle meg veldig bra. Tankegangen var fortsatt ganske ødelagt, og selvbildet var fortsatt veldig dårlig, men jeg tok en dag av gangen, og jobbet hele veien med meg selv. Helt uten at noen visste om det.

Dette er en historie som fortsatt veldig få vet om. Min mann vet om det. Og han kan nesten ikke tro det, med tanke på hvilken livsstil jeg hadde da jeg møtte han, hvor mye jeg har lært han om helse og kosthold, og hvilket sunt og fint liv vi har sammen. Men veien dit var lang. Og det er nesten så han fortsatt ikke kan tro hele den historien. Det er så fjernt fra hvem jeg er idag. Idag spiser jeg masse mat, men det er nesten utelukkende sunt. Og skulle jeg skeie ut, så har jeg bygget meg opp en såpass god selvfølelse med årene, at det overhodet ikke gjør meg noen ting.

Jeg tok tak i meg selv. Jeg hadde nok selvinnsikt, og fremtidsutsikter, at jeg visste at jeg måtte ta et dypere tak i meg selv. Jeg leste masse selvhjelpsbøker, og jeg gikk også på en alternativ skole, som hjalp til på et dypere plan. Der rotet man skikkelig godt i alt som het selvfølelse, og groms i sjelen, som kunne ødelegge for fremtiden, og satte blokkeringer for videre selvutvikling. En skole som gjorde meg bevisst på tankemønstre, handlingsmønstre, og det å ta kontroll over seg selv. Kunne tåle kritikk, og hvordan man rett og slett skal ta imot kritikk. Jeg fikk en hel haug med verktøy, som jeg fortsatt bruker den dag idag. Alt handler rett og slett om bevisstgjørelse. På seg selv, og sitt liv. Og hver gang jeg gikk hjem fra den skolen, så følte jeg nesten at jeg fløy litt. Jeg ble så mye lettere av å tømme meg, litt og litt, og finne frem min egenkjærlighet. Og egenkjærlighet, det må vi alle finne frem. Den er så utrolig viktig! Vi fortjener det! Den trosser alt som heter jantelov! Du skal nemlig tro du er noe. Du skal elske deg selv, først og fremst. Du skal tro på deg selv, og at du kan alt, for da vil det skje små mirakler. Og det funker. Jeg er en helt annen person enn det jeg var for kun 6-7 år siden. En helt annen. Og hver dag jobber jeg fortsatt med å styrke meg selv, men da med kunnskap. Jeg vil lære, og vite om det meste, slik at jeg kan hjelpe andre rundt meg.

Min kunnskap og erfaring bruker jeg daglig for å hjelpe andre, som sliter med mange av de samme problemene vi alle en gang har slitt, eller fortsatt sliter med. Det jeg har slitt så mye med. Selvfølelse. Og ved mangel på selvfølelse kan vi gjøre andre vondt, fordi vi selv bærer en viss usikkerhet. Elsker du deg selv, og har en god selvfølelse, ja da har du ikke noe behov for å snakke nedlatende, eller rakke ned på andre. Du vil bare løfte dem opp, dit du er! Og ikke bare det, så elsker jeg idag å skryte av andre. Se de gjøre suksess, i forhold til da jeg var liten og usikker, og ble sjalu på andres suksess. Unnet ikke andre godt. Det er den store forskjellen. Nå klarer jeg raskt å gjenkjenne usikre mennesker, uansett alder. Og det har blitt en interessant observasjon. Mye lærdom i det.

Det er fortsatt mange som klarer å skryte av andre, og unne andre godt, selvom de er usikre på seg selv. Men følelsen de sitter med bak ordene de sier, det kan være en helt annen. Følelsen av feks sjalusi. Den som man ikke ser. Men de skiller seg ofte ut likevel, de værste av dem, for man ser raskt hvordan de reagerer på kritikk, for kritikk tåler de ikke. Det er faktisk bevist. Interessant? Og dette har jeg fått et visst øye for. Og derfor har det å hjelpe andre, blitt en helt naturlig del av livet mitt.

Det er rart med det. Hvordan hele livet vårt egentlig er en rød tråd, som man kan se tilbake på, og se at alt faktisk har en mening. Men det har krevd en enorm styrke, for å komme meg opp av de tyngste dalene, men likevel er det hele en rød tråd..

tumblr_mhudb1uRX31qb13xjo1_500

Dette var det jeg ville dele idag. Jeg håper at det kan bidra til noe positivt, eller litt lærdom. Ikke vet jeg. Men jeg vet at det å dele det jeg sitter innerst med, alltid fører noe godt med seg. Hva vet jeg ikke.. Men jeg hopper ut i det, og så ser jeg hvor det tar meg hen <3  Og husk, døm ingen, man vet virkelig aldri hvilken historie de bærer på.

Om du likte innlegget mitt, så blir jeg veldig glad for om du deler videre <3

– Caroline

VIXEN_NOMINASJON_GIF1

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *