Jeg ble saksøkt!

Dette er en historie jeg egentlig har lagt langt bak meg i mange år nå, men som flere har ytret et ønske om at jeg skal skrive om, da det har bidratt til den personen jeg er idag. Det er vond historie, men det er også viktig å dele denne typen erfaringer skjønner jeg, slik at andre også kan lære av mine feil.

For nøyaktig 6 år siden fikk jeg et brev i posten. Et brev som viste seg å skulle forandre hele mitt liv. Det var et brev fra en advokat, som fortalte at jeg ble saksøkt av 5-6 stykker, jeg hadde reist med på turné den sommeren. Det var en gjeng paradise hotell deltakere, som jeg og to andre hadde hatt med på Norgesturné, som et ukesevent. Jeg og min søster var engasjert av en daværende kamerat av meg, som hadde presentert hele konseptet/ideen med turné, med disse deltakerene. Det var sommerferie, sol, og turen var langs kysten/sørlandet, ja så det var lite som skulle til for å overtale oss til å bli med. Herregud så gøy tenkte vi! Men gleden varte faktisk ikke så lenge. Turneen startet kun få uker etter at vi hadde blitt engasjert, og allerede første dagen begynte ting å skurre litt. Jeg måtte stadig vekk legge ut penger for ting vi gjorde på turneen, og det var unnskyldningene fra min kamerat/arrangøren, som gjorde at jeg begynte å lukte noe rart. Men vi skulle ha det gøy, og jeg er ekstremt opptatt av å levere når jeg jobber, så jeg ga alt jeg hadde, og vi koste oss skikkelig. Vi kjørte nedover sørlandet, og besøkte den ene byen etter den andre. Det var sol, topp stemning, og vi møtte mange fantastiske mennesker. Men når vi kom til Arendal begynte ting virkelig å skje. Den ene turnédeltakeren etter den andre begynte å klage på at de ikke hadde fått inn den lønnen de hadde blitt lovet. Min kamerat, som også var med hele tiden, kom med en hel haug med unnskyldinger, og de alle virket veldig logiske. På et tidspunkt kom han til og med med en printscreen av en overføring fra hans konto til deres, som et bevis på at pengene faktisk var overført. Men de var aldri det. Det var kun et triks han hadde, hvor han latet som han hadde lagt noe til betaling. Han kjøpte seg selv tid. Jeg så jo det i etterkant. Da turneen var over, hadde jeg gjort min jobb, og jeg tok meg ferie. Det var ikke helt enighet i at jeg skulle ta meg ferie, da deltakerene kjapt skjønte, dagen etter at vi kom hjem, at pengene faktisk ikke kom. Alle forventet da at det var jeg som skulle rydde opp, og at det var jeg som hadde ansvaret, da det jeg var jeg som hadde tatt den autoritære rollen på hele turen. Noen måtte jo ta den, og det ble en naturlig rolle for meg å ta, når jeg har jobbet med eventer i 11 år fra før. Men det var jo egentlig aldri jeg som hadde ansvaret, jeg bare tok en plass andre ikke helt klarte å ta. Og det var vel her ting begynte å gå veldig galt. Jeg vet ikke om måten jeg reagert på var riktig, men jeg trakk med helt tilbake, da jeg virkelig ikke visste hva jeg skulle gjøre. Så det ser jeg jo i ettertid. Men det var en form for frykt også. Jeg hadde jo ikke noe å bidra med, og de var jo kjente fjes på den perioden, så jeg ønsket virkelig ikke å bli dratt inn i noe mer komplisert, ettersom dette overhodet ikke var mitt problem i bunn og grunn. Jeg var jo bare 24 år. Det som gjorde at de alle vendte seg mot meg var jo at han kameraten min, som faktisk var arrangøren bak alt sammen, han stakk. Han bare stakk så fort vi kom til Oslo. Han var ikke å finne, eller å få tak i. Vi prøvde i lang tid å spore han opp via mobil, og det var her et nytt nøste dukket opp. Det viste seg nemlig at denne kameraten var kjent for akkurat dette. Arrangere eventer, ta store beløp for det, og deretter stikke av med gevinsten. Og nøstet ble bare større, og større og større, og det viste seg at han skyldte godt over en million i små beløp til alle mulige mennesker han hadde engasjert.

Da jeg kom hjem fra ferie, ble faktisk alt ganske stille. Jeg visste at deltagerene ikke hadde akseptert det som hadde skjedd dem, men for meg var stillhet godt for en liten stund, da det hadde stormet på så enormt mye den siste tiden pga disse utestående beløpene. Jeg var helt rådvill, og jeg følte at dette virkelig ikke var mitt problem. Jeg hadde jo selv ikke fått lønnen jeg skulle ha fått, selvom det virkelig ikke var noe jeg tenkte på der og da. Hjertet mitt blødde for de, da de var oppriktig lei seg, sint, og alt som de kunne føle på, fordi de hadde dratt fra alt annet for å jobbe for oss. Og jeg ble oppriktig flau på alles vegne, og min egen naivitet.

Så kom dette brevet, en januar morgen. Nesten 6 måneder etterpå. Jeg hadde blitt saksøkt. Ikke min kamerat, ikke min søster, men meg. Ingen andre. MEG! Alt bare raste sammen. Den magefølelsen man får da.. DEN er ubeskrivelig. Det var så vondt, og skummelt, og jeg skjønte kjapt at dette var starten på noe grusomt for meg. En ny epoke i livet, en av de som visste seg å være en av de tøffeste epokene i mitt liv.

Det ble engasjert advokater, som jeg selv måtte ta opp et lån på. Jeg hadde jo ikke penger til sånt! Og advokater koster! Opp mot 1500 kr timen tar en advokat, og når denne saken pågikk et år, ja, da kan man bare begynne å regne på det.

Og saken, ja den dro ut et helt år, før det endelig var duket for rettsak. Men før den tid ble jeg helt utbrent. Forside oppslag opptil flere ganger, i landets største aviser, hjalp veldig lite på hvordan jeg hadde det. Jeg var virkelig helt utmattet, og det hele ble for mye for meg. Jeg kunne ikke klare å forstå hvordan dette kunne skje meg, og hvordan denne gjengen som saksøkte med hadde samvittighet til å saksøke en de visste ikke var den skyldige. De visste hele tiden at det var min kamerat som var svindleren her. I senere lys, så kom det frem at det var advokaten deres som hadde anbefalt dem å gå på meg, om de skulle få ut noe penger, da det ikke var noe vits i å gå etter en allerede etterlyst mann? Ingen penger å hente der. Det er virkelig et sånt samfunn vi lever i. Anbefale noen å ta en som ikke er den skyldige, men involvert, for å få penger? Yes, det er virkeligheten. Dette var bare et mareritt.

Flere dager i uken var det advokat brev som ble sendt frem og tilbake. Advokaten min som gjentatte ganger forklarte saken, regelrett, og advokaten som ignorerte faktum og nevnte blandt annet at sånne som meg burde vært i fengsel. Kan dere tenke dere? Kan dere i det hele tatt prøve å forestille dere hvordan det var for meg å lese? En uskyldig jente, altfor naiv og godtroende. Aldri ville jeg gjøre noe kriminelt eller lure noen bevisst! Jeg var ung ja, men jeg var ikke dum, så jeg tar selvfølgelig på min kappe at jeg burde vært mer kritisk til min tidligere kamerat. Men alt virket så planlagt og så ordentlig. Og denne karen er kjent for å lure folk til nettopp dette, og da gjerne artister og kjendiser. Så jeg var ikke alene om å være naiv. Men jeg følte meg så dum. Så ufattelig dum. Og det var den forbrytelsen jeg kan stå for. Naivitet. Og det måtte jeg betale en stor pris på.

Så kom dagen. Rettsaken. Den skulle faktisk gå over to dager. TO hele dager. I mange uker i forveien hadde jeg forberedt meg mentalt, da jeg selv ikke kunne forstå annet enn at jeg skulle tape alt, og at livet mitt var over. Det hadde advokaten til motparten sørget for, med alle sine stygge ord og setninger om meg, som bare brøt meg lenger og lenger ned. Så langt ned, at sannheten hans nesten ble min egen. Men da dette pågikk over så mange måneder, kom jeg til et punkt (selvfølgelig da det begynte å bli varmere ute, solen begynte å skinne, og sommeren begynte å komme) at jeg lysnet litt til, og jeg måtte ta et tak i meg selv, om jeg skulle komme meg ut av dette hullet. Jeg måtte snu dette. Jeg hadde ligget på sofaen i mange måneder, gikk faktisk på NAV (eneste gangen i mitt liv at jeg har gjort det altså), og jeg hadde fått anbefalt masse motivasjonsbøker av fantastiske mennesker rundt meg, som faktisk hadde en stor påvirkning på meg. En bok spesielt forandret tankene mine veldig. Det var Paulo Cohelo sin bok, Alkymisten. Deretter “Law Of attraction”. Disse bøkene, og to andre hjalp meg ut av en veldig trist boble, og ga meg verktøy til å snu alt rundt. Jeg begynte å trene igjen, jeg begynte å spise supersunt (det var da jeg begynte på supermat faktisk!!), og jeg hang seriøst opp lapper over hele leiligheten med manifisteringer. Her skulle jeg søren meg ikke tape en sak fordi jeg ikke hadde troen på min egen sannhet. Jeg skulle psyke meg opp.

Så kom dagen. Og jeg var klar. Eller.. Så klar som man kan få blitt. Det første jeg gjorde da jeg ankom rettsalen, var å løpe ut på do og kaste opp. Så jeg var vel ikke fysisk klar, men mentalt klar var jeg. Jeg skulle vise disse menneskene, som selv hadde begynt å tro på at alt var min skyld, at dette søren meg ikke var min skyld. Og saken begynte. Den pågikk i mange, mange timer, uten at jeg fikk si noen ting. Det var vitneutsagn, det var anklagelser, og det var veldig mye rot fra motpartens side. Motpartens advokat hadde, hold dere fast, en haug med gule lapper. Min advokat hadde en pen dataskrevet mappe, fra et veldig anstendig advokat selskap. Motparten så ut til å ha et hjemmekontor i sitt eget hus. Post it lapper folkens! Han hadde ikke engang forberedt seg ordentlig til rettsaken, og kom bare inn med en hel haug med post it lapper! På et tidspunkt så måtte faktisk både dommeren og meddommeren humre litt, før dommeren ba om orden, og at han måtte ta seg sammen. Og vet dere hva som skjedde da? Han mistet alle post it lappene på gulvet, og måtte ned å plukke opp alt. Det hele ble veldig useriøst, og det beviste også at disse menneskene hadde en advokat som kanskje hadde blitt litt for ivrig i en sak, som kanskje aldri burde sett dagens lys.

Da det endelig var min tur til å vitne, så fikk jeg prate. Og jeg som er livredd for å prate i public fikk plutselig noe over meg. Jeg vet ikke hva det var, for jeg hadde gruet meg til dette momentet i mange uker. Jeg var så redd for å si feil, stamme, huske feil, ja rett og slett at alt skulle gå galt. Men nei, et lys kom over meg. Jeg følte jeg hadde englevakt. Jeg tuller ikke. Jeg pratet, forklarte, var saklig, husket absolutt alt detaljert (og dette et år etterpå!!). Jeg ble helt paff selv, av hvordan alt plutselig bare kom til meg, som en helt klar videofilm. Advokaten min var også tydelig stolt da jeg var ferdig. Jeg fikk et pent nikk. Og det betydde alt på det tidspunktet. Motadvokaten sa “dette har du tydelig pugget på”, uten at han hadde fått ordet. Det var så deilig. Jeg var så fornøyd, og så lettet. Og nå lå ikke alt i mine hender lenger. Nå var det opp til rettssystemet å bedømme. Og jeg hadde tillit til at de klarte å se sannheten. Hvem det faktisk var som var den skyldige i det hele. Det var to veldig lange dager. Jeg hadde bare sluknet etter rettsakene begge de to dagene, da hodet mitt brukte all energi på å holde fokus. Fult fokus. Det som var utrolig kjedelig, var at vi ikke fikk svar med en gang etter rettssaken. Ikke den nærmeste tiden etter heller. Det tok faktisk flere uker før vi fikk svar. Men da svaret kom. Ja, da startet det en helt ny epoke i mitt liv. Virkelig. Alle de bøkene jeg hadde lest, hadde gitt meg et helt nytt perspektiv på livet. Uansett utfall. Og jeg hadde startet på en reise innen helse, og allerede startet på nye studier. Men dagen kom, uansett om jeg ville eller ikke. Og dommen? Jo; “frikjent på alle påstander, OG at saksøkerene også ble pliktige til å betale alle mine omkostninger i saken”.

Den dagen danset jeg hjem fra jobb. Jeg husker det så godt! Jeg kjøpte meg til og med en ny lue, jeg følte jeg fortjente det, da jeg så den i vinduet. Jeg var så lettet! Et mareritt uten like var over. Hvis jeg ikke hadde vunnet? Nei, da hadde jeg måtte betale dem over en halv million kroner, pluss mine omkostninger i saken. Godt over 6-700 000 kr. Og dette måtte jeg ha nedbetalt over mange, mange, mange år.

Hva lærte jeg fra dette? Jeg lærte enormt mye. Jeg lærte for det første å ha alt av kontrakter i orden. ALLTID. Med ordentlige kontrakter hadde jeg aldri vært i den situasjonen jeg havnet i. Jeg lærte også at jeg aldri skal stole på noen andre enn meg selv når det gjelder business. Alltid passe på å ha alt på det rene, og vite hva det er jeg gjør, og med hvem jeg gjør det med. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å bli ivrig, og engasjert i noe, for så og nå se at det ikke er noe jeg trenger å ta del i for det. Jeg lærer fortsatt hver dag, og jeg er virkelig ikke perfekt. Vi er bare mennesker, og vi kan gjøre feil stadig vekk. Men man må ta av lærdom. Og det gjorde jeg. Det ble et stort vendepunkt i mitt liv. Det styrket meg, det fikk meg til å jobbe enda hardere for å bli den beste personen som jeg kan bli, en jobb man sikkert jobber med hele livet ut. Men jeg ble mer bevisst på det. Jeg jobber også alltid med manifisteringer. Å manifistere hva jeg vil ha i livet mitt. Fokus på det gode, være takknemlig for det jeg har, og aldri fokusere på det negative. Jeg kvittet meg med en hel haug av eldre venninner faktisk. Venner som jeg egentlig hadde vokst fra, som jeg følte at jeg ikke kunne være meg selv rundt. Og disse tiltakene. De endret livet mitt. Jeg tiltrakk meg plutselig alt annet jeg skulle ha i livet mitt. Alt til det bedre. Masse nye venner, venner som var som meg, og som fikk det beste frem i meg. Mennesker som aldri kunne vurdert tanken å baksnakke, eller dømme andre. Mennesker så fulle av liv og kjærlighet, at å løfte hverandre opp og frem var en selvfølge. Mennesker med ambisjoner og mål, som visste at man måtte jobbe for å komme dit man vil i livet, og tok ikke nei for nei i livet. Inspirerende mennesker. Disse har jeg nå rundt meg. Daglig. Og det i seg selv er en gave. Alt dette kom til meg det året etter rettsaken, da en eldre dør ble lukket.

Livet handler om epoker. Vi skal lære av disse epokene. Noen er veldig gode epoker, epoker man kanskje ikke vil at skal lukkes. Andre er vonde epoker, man bare vil ut av så fort som overhodet mulig. Epoker vi kanskje ikke skjønner hvorfor vi har tiltrukket oss, men som kommer for å gi oss lærdom og gjøre oss visere. Om vi klarer å se beskjedene vi får i dem. Og også se at det er epoker. Og klare å lukke dem, og glede seg til nye epoker, med nye sjanser og muligheter. Det er mange epoker i livet. Jeg ser dem kanskje oftere enn mange andre, ettersom jeg er så bevisst på dem. Og jeg drar all mulig lærdom ut av dem. Og jeg vokser. Jeg er aldri egentlig den samme personen, som jeg var året før. For jeg bare vokser, og utvikler meg hele tiden. Det er det jeg lever for. Jeg elsker det! Det blir en passion, en livsstil.

Jeg har faktisk hatt et par tøffe lærdommer i livet. Jeg har vært sammen en veldig ustabil mann. Før denne turneen faktisk. Og det var også en veldig tøff lærdom. Men det kan vi ta en annen gang.

Er det noen andre som har opplevd tøffe erfaringer? Og det viktigste, hva lærte du av det?

IMG_0140


Takk for at jeg fikk dele <3

– Caroline

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *