Oppfølgingsinnlegg til “mobbe” innlegget igår..

Innlegget igår (link til innlegget her) fikk en langt større respons enn jeg noen gang hadde trodd. En følelse jeg hadde hatt, viste seg å være noe mange føler daglig i alle mulige settinger. Et så sensitivt tema som det jeg tok opp, vil alltid skape mye respons, men jeg ble likevel veldig overrasket. Jeg må også takke for alle de utrolig varme tilbakemeldingene, og jeg er utrolig stolt av at så mange ble motivert til å si ifra i fremtiden, og stå opp for seg selv. DET er et stort kompliment å ta imot for meg, at jeg kan ha den påvirkningen på andre. You guys kick ass!

Som alle innlegg som blir skrevet, kan alt også misforstås. Og det er litt uheldig. Innlegget var aldri ment for å henge ut noen, eller kalle noen mobbere, det var et innlegg skrevet om en følelse altfor mange kan oppleve i hverdagen. En følelse som kanskje ikke er bevisst gitt en ens retning, om man kan si det sånn, men som man får fordi voksne mennesker noen ganger ikke tenker seg helt om. Det er et sunt tema å snakke om, nettopp fordi ytterst få tør å snakke om dette, og veldig mange går med disse følelsene innvendig. Og når en ball som dette begynner å rulle, skaper det en viral effekt, og dette kommer det oftest bare godt ut av det. I motgang vokser vi, og sammen kan vi bare bli sterkere og snillere mot hverandre <3

Jeg er en person som alltid sier min mening. Jeg gidder seriøst ikke legge ting under en sten, for da er ikke jeg den personen jeg ønsker å være. Jeg ønsker å gjøre en forskjell til det bedre i verden, og ved å klare det så må man noen ganger trå gresset for andre. Man vil alltid møte på noen som ikke mottar sannheten like godt, men sånn vil det alltid være. Det finnes en voksen måte å takle ting på, så finnes det måter som kanskje ikke er helt det. Veldig mange voksne takler kritikk veldig dårlig, noe som kanskje er en naturlig måte å takle ting på, ettersom vi er voksne og skal vite bedre. Men da er det enda viktigere å tenke seg om, og tenke det at man alltid vil bli et bedre menneske og ta det til seg. Det er ikke mange år siden jeg slet med akkurat dette selv, og gikk rett i forsvar om jeg skulle få en tilbakemelding jeg ikke likte. Da jeg tok en reading (en slags coaching utdannelse) for noen år siden, fikk jeg vite at mennesker kun reagerer på det som har en sannhet i seg. Fantes det ingen ikke noe sannhet i det som ble sagt, ville det ikke skape en indre reaksjon. Og etter det var det mye lettere for meg å selv kjenne på hva som da faktisk hadde en sannhet eller ikke, og prøve å gjøre noe med det. Og det var starten på en indre reise, som både var veldig vond/tøff, men også utrolig godt. Jeg lærte meg selv å kjenne på en helt ny måte, og jeg lærte å takle situasjoner og mennesker mye bedre. Jeg kjente også fort på om noe var min skyld i en situasjon eller ikke, og kunne takle ting på en langt bedre, eller kall det mer voksen, måte enn det jeg gjorde før.

Å bli voksen er ingen lek. Man har plutselig et helt annet ansvar, og kan ikke tenke like mye på seg selv lenger. Men er alle egentlig villige til å ta dette ansvaret? Dette undrer jeg stadig over når jeg møter på folk som virkelig burde satt seg ned og tatt seg en skikkelig skillingsbolle. Og tør folk å si ifra? Er det egentlig vår egen skyld at andre ikke ser seg selv?

Jeg er langt fra perfekt, men jeg vet at jeg bare ønsker å bli et bedre menneske for hver dag, og å inspirere andre til å gjøre det samme <3

Er du flink til å prøve å bli et bedre menneske? Eller ta imot kritikk?

IMG_8697

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *