Er du en mobber uten å kanskje forstå det selv?

(OBS; Jeg må få presisere tydelig her at jeg ikke mener at noen er mobbere her, men at vi voksne kan gjøre ting ubevisst. Er det bevisst er det selvfølgelig mobbing).

Det er en ting som faktisk stakk litt i helgen. Jeg visste ikke om jeg ville skrive om det, men jeg velger å gjøre det. Jeg synes det er et viktig tema.

På Vestlia i helgen var det over 70 helt unike mennesker, bloggere. Alle med unike personligheter. Men det var kun noen ytterst få som stakk seg ut, og det er de som hadde flest følgere og lesere. Grunnen til at disse enkeltmenneskene stakk seg ut, var at de gjorde mye ut av seg, noe som selvfølgelig også er gøy. Men når det blir sånn at man blir overkjørt inn til bussen for å sitte sammen, omtrent trampet på inn til restauranten, fordi de skal først frem, for å få sitt eget bord hvor kun de får sitte, så føltes det hele veldig spesielt og litt high school. De lagde en slags usynlig ring rundt de som er de mest populære bloggene, og ingen andre fikk slippe inn. Hadde det blitt gjort stille, så hadde det ikke vært noe å reagere på, men når det ropes ut hvem som får sitte der, da blir jeg faktisk litt satt ut.

De jeg vanligvis har vært mest sammen med i UB kunne dessverre ikke være med i helgen, da de hadde både oppdrag og andre lanseringer de måtte være med på, så jeg kjente egentlig ikke så mange. Det har aldri gjort meg noen ting, og jeg elsker å være selvstendig, og møte nye mennesker. Men når man føler at man nesten blir litt utestengt, kanskje ubevisst fra deres side, så fikk jeg en følelse jeg ikke har kjent på siden jeg var en liten jente. Utrygghet. Det hele føltes veldig rart, for jeg er vanligvis ikke den personen som føler sånt, og er veldig sterk i meg selv. Jeg er vant til å møte nye mennesker som alltid er åpne for nye bekjentskap, men for første gang følte jeg at jeg bare møtte en vegg. Jeg hadde kanskje ikke nok følgere til å være kul nok, det var litt sånn det hele føltes.

Dette skjedde nemlig; Rett før vi gikk inn i spisesalen kom skjønne Anette Marie, med den populære bloggen tingjegliker, bort til meg. Hun hadde stilt med det fine spørsmålet, helt uten å kjenne meg ” hvem sitter du med”? Og jeg kunne svare; jeg vet ikke, jeg er egentlig alene. Så tok hun bare en hånd på skulderen min, og sa “da sitter du med meg”. Men da døren åpnet seg og alle “topp bloggerene” løp inn i salen for å sikre seg sitt eget bord, begynte de å rope “Anette, sitt med oss, vi har holdt av plass til deg her”. Akkurat som om vi skulle vært på ungdomsskolen igjen. “Nei, jeg skal sitte med Caroline, hun er alene”, og da var det ikke plass til mer enn to stk der, henne og hennes kjæreste. Og det var dette som var så rart. De ga seg ikke. Vi satte oss på nabobordet deres, så vi satt kun 1/2 meter fra de, men det holdt ikke, for de fortsatte nemlig å prøve å overtale henne til å komme over til deres bord. Hvordan føltes dette for meg tror dere? Og Anette måtte forklare at vi nå var tre stykker, og det var bare plass til to. Litt som å være på skolebenken igjen. UTROLIG snilt av Anette og ta så godt vare på meg der og da, for hele opplevelsen ble veldig umoden og ubehagelig. Vi er voksne, hva i all verden er dette? Vet de at de gjør dette, eller er de bare så innmari inn i deres egen boble at de ikke tenker over hvordan det kan føles for andre som kanskje ikke kjenner så mange?

For meg ble ihvertfall dette veldig spesielt. Og grunnen til det er at jo “større” jeg blir på blogg og instagram, jo mer inspirert blir jeg til å dele og ta vare på de rundt meg. Jeg prøver å se absolutt alle, og gi av hele mitt hjerte. Er det noen jeg kan se at kanskje er litt alene, ja da går jeg bort og prøver å prate med den enkelte. Mine opplevelser og erfaring, har gjort meg til denne personen, som bare vil alle godt og vil være en andre kan se opp til. Jeg har vokst opp med mye motgang, og nå eier jeg to selskaper, og en fabrikk i India. Dette fordi jeg har lært meg å aldri gi opp. Motgang gir medgang med hardt arbeid og tålmodighet.

I denne situasjonen så tok jeg meg for første gang på to tiår å føle meg rett og slett utestengt. Av voksne mennesker. Jeg hadde overhodet ikke noe behov for å sitte med akkurat de, men det var hele situasjonen om at jeg akkurat var alene der og da, hvor det også ble forklart men ignortert, som gjorde meg plutselig til den lille jenta i noen minutter. Ikke særlig hyggelig. Men man lærer. Noen mennesker burde virkelig ta seg en bolle, og se hva de holder på med. Å bli overlegen og kanskje litt høy på seg selv fordi de begynner å få masse følgere og likes, er skikkelig 2009. Å bli kjent burde gi en lyst til å bli ett enda bedre menneske og kunne inspirere til en bedre hverdag for andre, ikke bli overlegen og glætt. Æsj! UT!

Og takk Anette, for at du tok hånden på skulderen min, for du og jeg, vi fant hverandre virkelig den kvelden, og fy F å gøy vi hadde det. Lo seriøst hele kvelden i ett strekk, samtidig som vi pratet høl i hodet på alle rundt oss, i et tempo som gjorde at de fleste kanskje ikke forstod konteksten engang. Takk for at du er et så vakkert og inkluderende menneske, for you really made my night <3

we-rise-by-lifting-others-quote-1

Og til alle dere der ute, vær så snill å ta vare på alle rundt dere. Ikke vær overlegne. Vi er alle like mye verdt. Kanskje man til og med ville blitt overrasket over en ukjent person man slipper inn? Kanskje sitter de på noe helt annet enn lesere på bloggen, noe beundringsverdig? Noen har faktisk skapt i mange år, før man faktisk har begynt å blogge. Alle sitter med en historie, og det er trist å føle, bare for et sekund, at man ikke er verdig nok.

En av grunnene til at jeg ville dele dette, var fordi en av mine gode venninner delte noe med meg igår, som trigget det hele. Hun har nemlig flyttet hit hvor jeg bor, og fikk da barnehage plass før alle andre som bor her, fordi hun er alenemor, og blir da prioritert. Naturligvis. De som har barn burde vite det at å være alenemor er virkelig en tøff jobb, hvor du aldri har noen å lene deg til, og du har aldri noen som kan hjelpe deg, og du må som alle andre, tilbake i jobb.

Det hadde da vært en mor, som faktisk jeg kjenner fra før, som hadde rast på barnehagen. Virkelig blitt forbanna over at hun hadde fått denne barnehageplassen og ikke hennes datter, og hun fikk da barnehage plass bare 4 km lenger vekk i stedet. Og her kommer det syke. De to møttes tilfeldig i butikken her om dagen, da min venninne skulle handle, og denne moren ga da min venninne et skikkelig ondskapsfullt blikk og viste tydelig at hun ikke var velkommen her. Og min venninne er helt ny her, kjenner igjen, og dette vet denne moren godt. Hva er dette? Helt seriøst, er ikke dette en form for mobbing? Hvilken følelse tror dere min venninne gikk hjem med?

Og hvem gir denne moren her rett til å behandle henne sånn? Hun kjenner henne overhodet ikke, ikke vet hun historien hennes, men hun bare fikk henne til å føle at her var hun ikke velkommen. Dette er virkelig ikke greit. Og dette ga meg mot til å dele det jeg også fikk så smått kjenne på i helgen. Vi er voksne mennesker. Det er ikke greit å behandle andre mennesker som man vil! Vi skal behandle hverandre som vi ville behandlet våre medmennesker! Min kjære venninne har i tillegg godt igjennom enormt mye tungt for tiden, og dette var virkelig noe hun ikke trengte. Nei, grusomt. Jeg blir så altfor ofte skuffet over voksne. Hvor dømmende og hvor stygge man kan være mot hverandre.

Når skal man våkne? Vi lever i 2015, og det er virkelig ikke noe annet vi bør gjør enn å løfte hverandre opp. Gjøre hverandre sterkere. Hjelpe hverandre dit man vil, om man sitter på verktøy kanskje ikke den andre har. DET er sånn vi skal være idag. Alt annet er 2009. Helt ærlig. Vi er rollemodeller, so act like one.

strong

Er dere enig med meg?

Hadde satt kjempe pris på om dere ville dele innlegget, et viktig tema jeg tror mange voksne kan ha godt av å tenke litt over. <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *