Fødselen, slik gikk det til! ;-)

Da har jeg endelig født. Er dere like spente som meg på å få høre detaljene, som jeg er med å dele dem?

Jeg må først advare de litt sensitive, eller de som skal føde snart, om at min fødsel var alt annet enn lett, så da bør du kanskje ikke lese videre.. 😉

14 dager etter termin, den 14 oktober, måtte jeg bli satt igang, og fødsel på ABC var ikke lenger en option. Jeg måtte føde på sykehuset, som for meg var et lite nederlag. Eller, det var det jeg trodde det skulle bli. Men etter endt fødsel var jeg ***** glad for at jeg fødte med tilgang på smertestillende!

Jeg kom inn tidlig på dagen og fikk plassert inn noe som heter ballong. Et lite “kateter” som blir satt inn helt oppe ved livmorhalsåpningen, smertefritt. Den lille slangen fylles med saltvann slik at den blir en liten ballong, som skal hjelpe til med den første åpningsfasen. Jeg hadde faktisk nesten 2 cm da jeg kom inn på egen hånd, men de valgte å sette den inn likevel, så vi fikk litt fortgang i fødselsprossesen. Deretter ble jeg sendt hjem. Den natten kl 03.00, ca 12 timer senere, gikk vannet, og vi måtte kjøre på sykehuset. Der ble vi satt på et rom hvor jeg skulle bli undersøkt for å se at alt var i orden. Ettersom ballongen ikke hadde kommet ut, droppet de undersøkelsen, og konkluderte med at vannet IKKE hadde gått. Rundt 10 på morgenen kom legen endelig inn til oss og fikk tatt ut ballongen. Da kom resten av vannet mitt ut, og det viste seg at det var vannet som hadde gått, og dette hadde stresset lillegutt, og derfor var det avføring i fostervannet, noe som faktisk kan være skadelig for lungene til babyen. På grunn av dette og at jeg nå hadde 3 cm med åpning ble jeg lagt til observasjon og ble ikke satt igang noe videre, da kroppen min tydelig var i fødsel og ikke trengte mer hjelp.

Rundt omkring kl 14 begynte ting å skje og jeg begynte å kjenne murringer. Jeg hadde faktisk nesten 4 cm åpning uten noe som helst smerter, og jordmor tullet med at jeg kanskje var en av de som kom til å føde helt uten smerte. Sånn gikk det altså ikke til! 😉

Rundt omkring kl 17 var fødselen i full gang og smertene kom som lyn fra klar himmel, og de eskalerte fort! Inn kom det samtidig ny jordmor, på ny jordmor, på ny jordmor. Det kom så mange jordmødre til slutt at min kjære ektemann gikk inn til resepsjonen og forlangte at vi nå fikk en fast jordmor, da det var utrolig stressende for meg å hilse på 7. og 8. jordmor når smertene var på sitt verste. Og litt kjefting funket som bare rakkern, for inn kom det to helt fantastiske jordmødre som var der fra 4 cm til Oliver var ute, uten å forlate min side.

Fødselen gikk relativt raskt i begynnelsen og vi alle trodde hele forløpet skulle gå på noen få timer. Grunnen til at det gikk så fort i begynnelsen, fra 4-8 cm var fordi jeg gikk. Jeg beveget meg hele tiden og stod med en gåstol og gynget. Jeg gikk ikke i gangene, men beveget meg inne på rommet. Dette til tross for smertene som nå var på et nivå som var helt uutholdelig. Det var på dette tidspunktet, rundt 6-8 cm, at jeg begynte å “spørre” etter smertestillende (les:skrek!). Jeg fikk beskjed om å prøve varmt vann, altså gå inn i dusjen, noe jeg gjorde, og det fungerte kjempe bra. Men med så enorme smerter, å stå i en dusj? Ja, det fungerte kanskje maks en halvtime, før beina mine ikke klarte å holde meg oppe lenger. Jeg prøvde å sitte på en stol der inne, men da fikk jeg kun vann på deler av kroppen og jeg begynte å fryse, skjelve og alt ble hakket værre igjen.

Da jeg kom meg ut av dusjen ba jeg om epidural (les:skrek mer!). Jeg hadde så sterke rier og var så sliten etter å ha vært våken i 12 timer (fra da vannet hadde gått), og ikke fått i meg mat siden frokost, at nå begynte kroppen å bli ordentlig sliten. Jeg fikk ordre om å legge meg i sengen, da 8 cm var såpass langt på vei at nå var selve forløsningen veldig nærme. Jeg fikk epidural, endelig, og jeg var i himmelen. Epiduralen som jeg aldri skulle ta, ble redningen min. Jeg fikk da i meg mat, kommunisert med omverden, og ikke minst med min stakkars mann som ikke hadde fått min oppmerksomhet på veldig mange timer. Jeg fikk endelig litt krefter igjen. Da var vel klokken rundt 20 på kvelden. Lite visste vi at det nesten var et halv døgn igjen, så godt jeg skrek etter den epiduralen 😉

Grunnen til at tiden plutselig begynte drøye så innmari, var at det sekundet jeg hadde lagt meg ned, så stoppet riene helt! De bare ble borte! Og derfor ble jeg satt på drypp. Drypp gjorde ingenting ettersom epiduralen gjorde meg helt følelsesløs. Men riene kom tilbake, og dette så vi tydelig på skjermene. Men dessverre hjalp de lite, for da de sjekket meg igjen 2 timer senere, hadde jeg ikke hatt noen fremgang. Jeg fikk ligge en time til, til kl 23, og da måtte jeg prøve å stå igjen, da dette var det som funket på min kropp.

Kl 23 på slaget, reiste jeg meg opp, og etter mye vugging og to lange timer hadde jeg fått 9 cm med åpning. Dette gikk ikke så raskt som vi alle hadde trodd, og beina mine hadde nå blitt så store som to tømmerstokker. De hadde blitt så store at jeg kjente huden min sprenge, da det rett og slett ikke var mer plass i beina mine etter alt vannet som hadde kommet de siste timene. Jeg kjente jeg ble redd for å få blodpropp eller noe sånt, for følelsen var så sprengende. Ikke bare det så hadde jeg begynt å klø kraftig etter epiduralen, så jeg fikk litt angst av det hele. Kløing er jo helt ufattelig mye bedre enn smertene jeg hadde, misforstå meg rett, men det skjedde litt mye på en gang.

På grunn av de store beina mine ble jeg beordrett til å legge meg igjen, noe som igjen stoppet riene mine. What to do!! Ikke kunne jeg stå, og når jeg lå gikk riene vekk. De kjørte på med mer drypp, noe som stresset både kroppen min og babyen, så de måtte gå litt ned på dryppet igjen. Dette var noen frustrerende timer, for alt gikk så utrolig tregt og jeg var så utrolig nærme. Kroppen min begynte virkelig å gi opp, og jordmødrene og en lege som hadde kommet inn, begynte å diskutere alternative muligheter. De ga meg en time til, og da var kl 02.30 ca før vi skulle ta en ny sjekk og deretter en ny beslutning. Heldig for meg så var det alt jeg trengte for å klare siste del av fødselen naturlig. For etter den timen hadde jeg fått 10 cm åpning og den kanten de snakker om, som også må vekk, var så og si helt borte. Så og si var godt nok for jordmødrene. Legen var ikke helt enig og mente jeg ikke var klar for selve forløsningen, men jordmødrene var helt uenige og mente at dette ville jeg klare.

Jeg var klar! Følelsene strømmet på og jeg kjente plutselig en enorm frykt. Nå skulle han ut! Er det vondt? Dumme meg spurte jo selvfølgelig hun ene jordmoren om dette var værre enn alt jeg nå hadde gått igjennom. Og svaret var jo selvfølgelig ja. Selve forløsningen er det vondeste, men det går veldig fort da, og du får jobbet så mye, at du får ikke tenkt så mye over det. Mmm, riktig. Og i det hun forteller dette kommer det SYYYKESTE hylet eller vrælet man kan tenke seg fra naborommet! Jeg tuller ikke, det var akkurat som å høre noen bli torturert på film! Og alle i rommet mitt ble helt stille. Plutselig sier jordmoren; “Det der var veldig uheldig, for sånn er det som regel ikke”. Jeg ble jo livredd og spørsmålene mine rant ut! Hva mente hun med ikke vanligvis? Jo, det var ikke ofte de hørte den typen hyl, så det var bare veldig uheldig at jeg hørte det akkurat nå som det var min tur til å presse. Jeg var seriøst i sjokk, og Jesper, mannen min, var bare helt musestille. Jeg tror ikke han helt visste hvordan han skulle reagere. Hylet, det var så sykt, at jeg vet ikke om jeg helt klarer å formidle hvor grusomt det var. Det var kanskje det ingen jenter/kvinner, NOEN gang ønsker å høre. Skrekkslagent hyl!

Ja, så var det min tur da. Alt gikk så fort nå, for midt oppi all tenkingen og spørsmålene mine, så begynte de plutselig å øke tempoet rundt meg, snakket høyere og sa “Nå kommer det en rie, push”!!! What, skal jeg pushe, hvordan, hæ, nå? De hadde fulgt med på skjermen og sett seg ut de sterkeste riene, da kroppen min hadde veldig varierte rier, og vips så skulle jeg pushe! Og herreguuuud så jævlig! De dyttet bena mine helt oppi halsen på meg og ba meg pushe tre ganger med pusten. Dette var langt verre enn det høres ut som. På andre push så løy jeg og sa at rien var borte, for så vondt var det! Og jeg fikk en pause til neste sterke ri. Og prosessen gjentok de 5 ganger før de begynte å stresse litt og spurte raskt om det var greit at de klipte meg nå, da babyen var stresset og de så hodet. Alt gikk så fort og jeg skrek (yes, skrek, det var litt hysteri akkurat da), at de måtte bare gjøre det de måtte gjøre, for nå måtte han ut! Og de klipte. Klippene kjente jeg ikke faktisk og etter klippet gikk vi igang med å presse igjen. De ventet på riene. Og de ventet. Og tror dere ikke at kroppen hadde stoppet opp? På drypp hadde kroppen bare gitt opp. Jeg var så sliten, så trøtt, og eneste muligheten jeg hadde nå var å presse ut den lille (store!!) gutten uten rier! Og etter to push så var han søren meg ute!!! Det var det villeste. For en prosess! 03.30 klarte klokken å bli!

Godt for alle som leser dette at alle fødsler er individuelle 😉 For dette vil jeg ALDRI gjøre igjen! Og jeg er ingen kylling, og jeg har en smerteterskel som vanligvis er veldig høy! Nei fytti katta, å føde var helt grusomt. Jeg var i sjokk etter de smertene jeg nå hadde gått igjennom. Men som de alle sier, når babyen er ute er alt helt over. Nesten over 😉 Jeg måtte jo sys, og jeg kunne ikke sitte på tre uker, men hey, who cares når man akkurat har fått det vakreste som finnes i livet, et lite barn i armene? Nå er jeg ihvertfall NESTEN avtraumatisert, og jeg har lyst til å spise opp denne lille gutten som bare tar meg helt med storm. Er det virkelig mulig å elske noe så lite så høyt??

Så til alle som er gravide der ute, ikke vær redde, det hele er over på kun 1/2-1 døgn (sorry ;)) og så kan du bare nyte det mest fantastiske i verden, noe du og din store kjærlighet har skapt heeelt på egenhånd, for resten av deres liv! <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *